Jeg var innom arkivet mitt her på pc'en og fant ett dokument jeg skrev etter ett ansvarsgruppemøte for snart 4 år siden. Dokumentet delte jeg ut til alle som var på omtalte møte - håper inderlig de fikk seg en vekker ;-)
Vår lille datter var forsinket i språkutviklingen - hun hadde aldri pludret eller bablet som baby, og nesten 2 år gammel hadde hun fortsatt ikke fått inn faste ord i vokabulæret sitt. Vi hadde begynt å lære henne enkle tegn rundt 1 års dagen. Siden vi har en tegnspråkbrukende sønn, hadde vi kunnskapen og vi mente at tegn kun ville forsterke språkutviklingen hennes.
Vi møtte imidlertidig endel motstand fra "fagfolkene" på det vi mente var riktig og viktig. Vi ble blant annet først beskyldt for å overstimulere henne, deretter snudde dette til understimulering. Så ble det skyldt på en rekke faktorer som vi mente overhodet ikke påvirket språkutviklingen negativt. De ville rett og slett ikke høre på oss - og vi følte det kun var fordi vi manglet formell utdanning! Våre erfaringer ble ikke tatt til etterretning....
I "Ettertanker" beskriver jeg veldig godt frustrasjonen man som foreldre kan føle i møte med den såkalte ekspertisen. Jeg sakser litt ifra dokumentet her - kanskje det er andre som kjenner seg igjen ?
..............................................................................................................................................................................................................................................
Ettertanker etter ansvarsgruppemøte for xxxx xxxxxxxxx, 4 sept 08.
Å ha barn med særskilte behov er både fysisk og psykisk slitsomt.
Å få beskjeden om at vår datter hadde xxxxx og noen mnd senere xxxxxx syndrom, syntes jeg ikke var traumatisk på noen måter. Men da jeg etter hvert forsto at jeg nå hadde atter mange år med ansvarsgruppemøter - da kom sorgen, smerten, depresjonen og sinnet over det skjebnen tildeler meg.
Å samarbeide med ulike instanser og ulike personer med ulike, av og til skiftende meninger kan til tider oppleves fryktelig vanskelig.
Det er umulig å forberede seg mentalt til slike møter - man vet aldri hva de bringer.
Av og til går man ut fra møter med ett "Yes ! Dette blir bra!"
Mens andre ganger føler man at man synker ned til skuldrene i gjørma, og stanger hodet i den berømte "veggen".
Man kan føle seg misforstått, ignorert, fryktelig motarbeidet, ydmyket, redusert til "null kompetanse - kun hysteriske foreldre".
Etter slike møter går man rundt med denne depressive følelsen fryktelig lenge, og mesteparten av tiden uker etterpå går med til å gjenoppleve møtet, tenke på hva man skulle ha sagt, bearbeide følelser, nesten gi opp for deretter å mobilisere til ny kamp for sitt barn.
Gårsdagens møte var både og. Møtet ble for kort og hektisk til at jeg fikk fordøyd og forstått de ulike innspillene der og da. Derfor skriver jeg nå i ettertid, både for å rydde litt opp og for å få ut oppsamlet frustrasjon.
Det kan være lærerikt for dere - se på dette som kritikk i beste mening ;-)
Mange års erfaring gjør at jeg aldri kommer til stole 100 % på at de forskjellige fagfolkene gjør ?jobben sin?. Av den enkle grunn at ingen av dere har helhetsbildet av xxxx xxxxxxxxx og hennes livssituasjon. Dere har kun fragmenter av henne ut fra deres profesjon, og må derfor innhente info, anta og bruke egne erfaringer for å fylle hullene i bildet.
Dere vil av og til misforstå og feilvurdere, og da er det forferdelig viktig for xxxx xxxxxxxxx at vi "står på vårt".
...........................................................................................................................................................................................................................................................................
Så skriver jeg mer konkret angående problemstillingen og det vil jeg ikke dele her med hensyn til min datter.
Men slutten på brevet lyder som følger:
....................................................................................................................................................................................................................
Undertegnende er "bare" en bekymret og sikkert unormalt engasjert mor.
Jeg har ingen pedagogisk eller medisinsk utdanning.
Men jeg har (med all respekt !) en kompetanse ingen av dere kan matche.
Jeg har 14 års praksis med ett barn med kommunikasjonsproblemer !
Jeg har lært av fagpersoner. Jeg har utøvd, feilet, seiret og lært av erfaringer.
Jeg har hatt rett i mine antakelser og meninger utallige ganger, der fagpersoner først har vært uenige, siden skiftet mening.
Jeg har fulgt mine allmenne kunnskaper, magefølelse, fornuft og stått på mine krav.
Min sønn er verdens beste bevis på min suksess og kompetanse . En døv gutt som med tidlig og riktig hjelp fungerer optimalt i forhold til sitt handikap !!
Jeg har dermed erfart og tilegnet meg kunnskap om hvor viktig det er å gå tidlig inn med alternativ kommunikasjon.
Jeg har sett barn som ikke har fått tilstrekkelig tidlig hjelp. Deres frustrasjon og aggresjon.
Hvor ødeleggende det er for selvfølelsen, den sosiale utviklingen og for senere læring, at barnet ikke klarer å gjøre seg forstått i småbarnsalderen.
Det viktigste er tross alt ikke hva som er pedagogisk riktig, eller årsaken - om det er hørsel, Downs syndrom eller en hjerneskade !
Det viktigste er å gi barna en alternativ måte å kommunisere på, så lenge språket "svikter" dem. Bruke enkle tegn, bilder, kroppsspråk og miming.
De har som alle andre barn ett enormt behov for å bli forstått !
Jeg kan masse om språkstimulering og begrepslæring på barns premisser, alternativ og kreativ språklæring, gunstig læremiljø.
Ikke undervurder min kompetanse !
xxxx xxxxxxxxx har hele sitt liv hatt gode forutsetninger for å utvikle sitt språk både miljømessig og stimuleringsmessig !
.......................................................................................................................................................................................................................................
Deretter avslutter jeg med en oppfordring om bedre samarbeid.
Akkurat dette med å gå inn tidlig med både tegn, visualisering og andre virkemidler i språkopplæringen er blitt veldig in nå i barnehagene. Det har vært flere artikler om nettopp dette i fagblader, og man mener nå at alle slike hjelpemidler KUN forsterker språkutviklingen til alle barn. Den virker overhodet ikke forstyrrende på "friske" barn som mange har hevdet tidligere!
Enda en gang opplever jeg å ha måttet fighte for en tankegang, som etterhvert blir akseptert i fagmiljøene....snooodig....og veldig unødvendig!
Språket til lillemor kom plutselig like etter at hun fylte 2 år. Hun hadde en ordforståelse som lå over gjennomsnittet, utførte beskjeder og forsto alt vi sa frem til da. Men hun ville altså ikke snakke, før en logoped ved Bredtvedt Kompetansesenter sa til henne: "Du må jo begynne å prate ! Ett barn som deg lærer 7 nye ord hver dag og du må begynne å bruke dem."
Vi sverger - både jeg og mannen min på at hun forsto hva damen sa, for idet vi forlot kontoret, så begynte ordene å trille ut av henne. Det første hun gjorde var å synge "Ro ro til fiskeskjær" nesten feilfritt!
Er det mulig, liksom ??
Hun har da vært ett av de barna som "samler" på ordene og når de først sier noe, så kommer det gjerne ett sånt avansert ord som "støvsuger" eller lignende.
Hvorfor noen barn gjør dette, vet man jo ikke. Men en ting er udiskutabelt: Vi sparte henne for masse unødig frustrasjon ved at hun brukte tegn for å kommunisere med de voksne i barnehagen og oss her hjemme.
Hun hadde vel ett tegnforråd på 20-30 tegn til slutt, og klarte å gi beskjed når hun var tørst, sulten, ville på do, sove osv. Hun brukte tegnene aktivt, og var en blid og fornøyd unge så lenge vi andre forsto hva hun mente :-D
Da språket først kom, så visste det seg at hun hadde ett stort ordforråd, og hun har forbauset mange opp igjennom årene med sin språkforståelse. Vanskelige ord og abstrakte uttrykk har hun forstått og brukt i riktige settinger. Så vi har iallefall IKKE skadet språkutviklingen hennes da vi sto på vårt og begynte med tegn til tale like før hun fylte ett år ;-)
