Jeg lever med kroniske smerter.

Jeg prøver veldig, veldig hardt å se frisk og opplagt ut, når du treffer meg.


Sannheten er at før du ser meg, så har jeg sovet lenge eller tatt en hvil, og en dose smertestillende like før, slik at jeg klarer å gjennomføre det jeg skal utenfor husets fire vegger. 



Til tider gjør det så vondt og jeg blir veldig sliten, men jeg anstrenger meg hardt for å gjennomføre det jeg har tenkt. Men av og til må jeg likevel bare gi meg og dra hjem. 

Å ha smerter sammenhengende over år, gjør meg ikke immun mot smertene. Jeg har som alle andre, dager der jeg tåler mer, men også dager hvor jeg tåler mindre. Smertenivået påvirkes av humør, omstendigheter og dagsform generelt.



Jeg har med årene blitt flinkere til å takle smertene og kanskje flinkere til å skjule dem. Derfor ser du kanskje smertene mye mindre på meg, enn hva man skulle forvente av smertens intensitet. 

De smertene jeg har overgår for eksempel postoperative smerter. Jeg har hatt 6 operasjoner de siste årene, og det første som verker når bedøvelsen begynner å dabbe av er hoftene og knærne mine: De gjør MYE vondere enn store operasjonssår. I tillegg kompliserer vestibulær migrene hverdagen min.



Jeg sier ikke at jeg har vondt bare for å få sympati fra andre.

Det er egentlig veldig få av oss mennesker som er så higen på sympati - vi vil heller bli beundret, sett og roset for det vi gjør og det vi kan, ikke sant? Jeg er som de fleste og vil heller ha den typen oppmerksomhet. 




Mange har lest skje-teorien. Kort fortalt våkner vi mennesker opp hver dag med en bunke skjeer (energi). Hver ting du gjør, koster deg en skje. Du skal ha mange skjeer for å klare en vanlig dag med jobb, hus, unger, dyr osv. I det du har gått ut av døren hjemme har du kanskje brukt 8-10 skjeer. Men som frisk har man MANGE skjeer, og ett helt lager av skjeer å ta av om det kniper.

 




Kronisk syke har hverken ett lager av skjeer, eller så mange skjeer å ta av - de må velge bort mange ting for å klare dagen.

 

 

 

På mine dårligste dager har jeg skjeer nok til å få i meg mat, sitte i sofaen og iallefall være tilgjengelig for mann og barn, selv om jeg ikke klarer å gjøre så mye for eller med dem.  Jeg klarer ikke å dusje på en slik dag. Dusjing koster for mange skjeer.....

På mine beste dager har jeg like mange skjeer som jeg hadde på mine dårligste dager som frisk..... Men jeg nyter de dagene bare så MYE mer i dag! Kanskje jeg har fått både vasket gulv og tørket støv hjemme.....eller vært på venninnebesøk! Jeg ELSKER de dagene! :-D





Venner, ja....... Det er vanskelig å ivareta vennskap når man er kronisk syk. Man er redd for å lage avtaler, for man vet at risikoen for å måtte avlyse er stor. De få gangene man våkner med flere skjeer enn vanlig, så er det også veldig vanskelig å velge å være egoistisk og gå på besøk: For hjemme har man hus og familie som sårt trenger litt ekstra omsorg...... Men er det noen gang i livet man virkelig trenger venner, så er det når man sliter... 

 



Jeg er så råheldig at jeg fremdeles har venner som venter tålmodig og som er glade de 4-5 gangene i året de ser meg. De er gull verdt for meg og jeg elsker å høre dem fortelle om seg selv, familien, livet og drømmene deres. På mange måter lever jeg mye gjennom vennene mine, og de tilfører meg så mye mer enn det jeg noen gang kan gi tilbake. 

 

 

Hjemme finner du meg som regel i sofakroken. På gode dager pendler jeg mellom sofahjørnet og forskjellige arbeidsstasjoner i huset. Jeg hviler mye mellom de mange korte arbeidsøktene i løpet av dagen. Det er ikke fordi jeg er lat - jeg blir fort sliten og blir veldig dårlig om jeg presser meg for mye. 

 

 

Det normale er å gjøre unna husarbeid, klesvask og lignende på noen timer i løpet av ettermiddagen/kvelden.

Jeg starter med husarbeidet i det jeg står opp og avslutter i det jeg er på tur i seng. For å klare å gjøre det som må gjøres, må jeg fordele det utover hele dagen min. Heldigvis fungerer dette godt.  De fleste dagene klarer jeg å holde huset i noenlunde bra forfatning......skjønt fast fredagsvask har vi IKKE og rundvask...det er lenge siden det.....



Jeg jobber ikke lenger. Legen min og NAV skjønte lenge før meg, at nå gikk det ikke lenger.........Det var vondt, trist og utrolig ydmykende å bli stemplet ufør.

 



Man mister så mye, når man mister arbeidsevnen: Respekten fra andre og ikke minst seg selv. Følelsen av tilhørighet og at man bidrar i samfunnet. Man mister en viktig sosial arena og nettverket. Muligheten til å utvikle seg faglig forsvinner og som menneske blir den sterkt redusert......... Man mister mye av identiteten sin når man plutselig ikke lenger er yrkesaktiv. Det er rart å ikke være hjelpepleier lenger etter 20 år i yrket. 

Jeg savner jobben min. Jeg savner arbeidskollegaene. Jeg drømmer om å en gang å kunne jobbe igjen......om så bare litt.....med noe som kanskje ikke er så fysisk krevende....


Jeg sover mye. På grunn av mine kroniske smerter, så kan det være veldig vanskelig å klare å sovne. Og når jeg sovner, så sover jeg ofte svært dårlig. Jeg klarer derfor ikke å lade kroppen slik som andre kan. Ofte må det 10-14 timers søvn til, før jeg klarer å fungerer noenlunde. Det betyr nødvendigvis at det kan være langt på dag, før jeg endelig klarer å stå opp. 

 

 

Jeg hater å sove så mye! Men jeg har ikke noe valg: sover jeg mindre, så blir smertene verre, jeg blir veldig kvalm, svimmel og må ofte bare returnere rett i seng igjen.

Noen ganger blir det morgen før jeg får sove, og noen ganger dropper jeg hele greia. Men det er lite lurt, for det ender bestandig med at jeg blir forferdelig dårlig på ettermiddagen/kvelden..... 




Jeg sliter til tider med både hukommelsen og konsentrasjonsevnen. Det oppleves særdeles frustrerende, da jeg bestandig har vært en jente med orden på saker og ting. 

Nå kan jeg til tider glemme både avtaler og gjøremål. Jeg leter meg fordervet etter ting jeg har lagt på en lur plass, og har ikke oversikt over timeplanen til ungene.

Som regel kan jeg le av forglemmelsene mine, men av og til blir jeg skikkelig flau......og sint på meg selv! Her trenger jeg hjelp fra dere som kjenner meg: Minn meg gjerne på både bursdager, avtaler og gjøremål, og ikke vær redd for å si ifra om det er noe jeg har glemt.


På dager med mye smerter kan jeg være fraværende og utålmodig. På de dagene prøver jeg å skåne mine omgivelser så godt jeg kan, men om du er så uheldig at du treffer meg på en slik dag; husk at det ikke er deg - det er meg! Det er jeg som har en dårlig dag, men jeg er like glad i deg og bryr meg, selv om jeg akkurat der og da ikke helt klarer å vise deg det....

 

Jeg får mange gode råd fra alle kanter. Man skal aldri si nei takk til gode råd, men jeg har antagelig prøvd de aller fleste i løpet av årene....

Det vanskeligste for andre å forstå er det at jeg ikke klarer å trene eller være mer aktiv. 

Jeg husker den herlige følelsen av å få energi av å trene.

Den ble brått erstattet med total utmattelse og en voldsom sykdomsfølelse da mine kroniske smerter hadde herjet kroppen en stund. Jeg blir i beste fall veldig sliten av å trene. Det skjer ikke at jeg føler overskudd. Som oftest øker smertene, kvalmen blir verre og hele kroppen protesterer vilt mot å bli presset fysisk. Den er allerede på grensen av hva den tåler.....

 

 

Jeg liker yoga! Det synes jeg er en fin treningsform og det passer kroppen min godt. Men jeg har fortsatt ikke energi nok til å kunne gjøre det. Da må jeg velge bort husarbeid eller andre gjøremål den dagen. Hadde jeg bodd alene, så hadde det  latt seg gjøre ett par ganger i uka. Men hos meg er det husarbeid etter 5 personer hver eneste dag.....

Men jeg drømmer...... Jeg drømmer om bedre helse! Om smertefrie dager med nok energi til å gå på Yoga, treningsstudio med venner, sykle lange turer....eller gå på fjellet. Åhhh.....den som fikk oppleve en ordentlig fjelltur med overnatting på hytte! 

Men akkurat nå har jeg mer enn nok med å komme meg gjennom dagene. Og stort sett så er jeg veldig fornøyd med det.

For jeg elsker livet mitt, selv om det er som det er. Jeg nyter det jeg får til og det jeg opplever, og setter stor pris på hverdagene som kommer og går. Jeg er tross alt heldig som fungerer så bra som jeg gjør. Jeg er oppegående og fungerende på variabelt nivå de aller fleste dagene. Jeg har dessuten verdens beste familie og verdens beste venner, og da er det mye man klarer, ser du.....

 

 

 

 

 






 

 

 

 

Jakten på Påskeeggene 2015

I år var påskeharen tidlig ute, antagelig fordi Ørjan drar til syden midt i påska og Kirsti drar til Nord-Lenangen imorgen.

I postkassa lå det ett brev i dag: 

Da var det bare å samle troppene og sette i gang! 

En ledetråd lå pinadø inni ett garnnøste! Utspekulert den der påskeharen, gitt......

Det blir mye tenking og samarbeid i jakta.

Like ofte som de store har svarene, har de minste det faktisk også! Imponerende flink :-)

Innimellom må man ty til data og bruke google, translations ol.

Lillemor er ikke gjømt bak en stol!

Hun visste nemlig hvor "Mammas skattekammer" er! :-D

Bror har funnet eggene!!

MASSE EGG!

Til og med (selvfølgelig!) har Petrus Umulius og broren Rocky Utrulius har fått påskeegg med snop i!

Ørjan har fått solbriller og solkrem ilag med snopet. Godt utstyrt for 3 uker i syden!

Kirsti fikk ei truse ilag med snopet sitt! :-D

Lillemor er kjempefornøyd!

Det er bror også. :-D

Papsen var veldig fornøyd med sitt! Han fikk en dvd og ett blad (vi ikke fikk se) i egget til og med. :-D

Og mitt egg.....Herreverden!!!


 

Det var GEDIGENT og fylt med sååå mye fint!!! :-D

 

Selv om vi alle sammen har åpnet eggene i dag, så er snopet nå forseglet i eggene igjen og får ikke bli åpnet før fredag.

Vi kan jo ikke spise snop heeeeele påska.....bare nesten hele! :-D

Da var jakten over for i år og det er på tide å ønske alle: 

GOD PÅSKE  fra Lykke&Kaos as <3




Salt & Pepper havner på arktisk ekspedisjon

 

Bjørnene Salt & Pepper gleder seg masse. De skal nemlig reise med Rine Konstanse til Tromsø og de skal reise med Hurtigruten. På søndag kveld går de om bord i Hurtigruten MS Finnmarken. Det første de finner er lekerommet og her blir de nesten på hele turen frem til byen. Det er blitt natt når de er fremme i Tromsø og ganske mørkt når de går til hotellet de skal sove på. Hotell Saga blir bare kalt Gullhotellet, fordi det har gullfargede veggplater på yttersiden.

Det er koselig å sove på hotell og det tar ikke lang tid før Salt & Pepper sover isengen sammen med Rine Konstanse. Etter frokosten neste dag, reiser de med buss til sykehuset. Sykehus er en skummel plass, synes Salt og Pepper. De får en klump i magen og er litt redde for at de må ta sprøyte, men Rine Konstanse trøster dem. Denne gangen skal de nemlig bare sjekke ørene sine.  Og når de er ferdige der, så skal de dra på shopping. Det blir moro.

 

På ettermiddagen går de om bord i nordgående hurtigrute. Det er MS Nordnorge som skal gå fra Tromsø til Skjervøy. Det første de gjør er å finne lekerommet.

Etter en stund spiser de middag. De kjøper pølser og potetmos. Det er nesten yndlingsmaten til Salt & Pepper. På turen hjemover er det litt bølger og vind. På Skjervøy blåser det storm og det er så sterk vind at Hurtigruta ikke tør å legge til kai.

«Å nei, å nei» sier Salt.

«Hva gjør vi nå?» lurer Pepper på.

Nede i resepsjonen forteller en mann at de må bli med hurtigruta videre. De skal få en lugar som de skal sove på og de skal få spise alle måltidene i restauranten sammen med turistene. Det synes Salt & Pepper høres ut som en luksustur; tenk, eget soverom og gratis mat!


Det blir mye bølger om kvelden. Så mye bølger og vind at Hurtigruten må gå forbi flere havner på Finnmarkskysten.

Dagen etterpå spiser de frokost, før de går ned til resepsjonen.

 

Der får de vite at det er så mye uvær, at de må bli med Hurtigruta helt opp til Kirkenes og ned igjen til Skjervøy. Det er en tur som tar 3 døgn til sammen. 3 dager og 3 netter om bord i Hurtigruten. Det er lang tid det!

Men det gjør jo ingenting, for på lekerommet kan de klatre i ett lite tårn, skli ned i sklia, leke med leker, tegne og se på film. Og når de blir slitne, så kan de sitte å se på havet.

Salt & Pepper synes det er mye vind og bølger til tider. På kvelden blir det så mye bølger at de ikke klarer å spise middagen. De blir litt kvalme og svimmel, så Rine Konstanse tar dem med på lugaren. Det hjelper litt å ligge i sengen. Og det hjelper litt til med saltstenger og brus. Og mens de ligger der i sengen og koser seg, så prater de om alt det de har opplevd. 

«Tenk» sier Salt. «Vi er jo nesten som på en ekspedisjon til Arktis!»

«Ja» svarer Pepper. «For det er sikkert like kaldt og stygt vær der».

«Tror du vi får se isbjørn?» hvisker Salt.

«Kanskje» svarer Pepper.

«I alle fall må vi følge godt med. Spesielt om vi ser isflak. Jeg har nemlig hørt at isbjørner liker å reise med isflak.» sier Pepper og gjesper. Snart snorker de i armkroken til Rine Konstanse og drømmer om isflak, storm og isbjørner.

Dagen etter legger Hurtigruten til kai i Kirkenes. Der er det nesten helt vindstille og ingen bølger. Etter frokosten sitter de i vinduet og ser utover havna. De ser masse små isflak og mange store båter, men ingen isbjørner. 

Etter frokosten går de til lekerommet igjen. Der leker de med en jente som bare er på besøk om bord mens de ligger til kai. Hun har vært hos tannlegen og har fått Hurtigrute-kafebesøk som premie av mammaen sin fordi hun var så flink. De har det kjempemoro sammen med jenta helt til det er på tide for henne å gå på land. Litt senere begynner det å bli bølger, og plutselig blir det så store bølger at mamma bestemmer at de skal gå ned på lugaren. Mamma skynder seg sånn, at de glemmer å ta med Salt & Pepper!

De blir igjen alene på lekerommet. Det blir mer og mer bølger. Salt & Pepper blir engstelige når båten begynner å vugge fra side til side og opp og ned. Det kommer en dame inn på lekerommet for å rydde litt.

«Nei men, sitter dere alene her da?» spør damen.

«Ja» svarer de begge lavt.

«Synes dere kanskje det er litt skummelt med så mye bølger?»

«Ja» hvisker Salt og har tårer i øynene. Pepper nikker.

«Jeg skal ta dere bort til en mann som jobber i restauranten. Han passer sikkert på dere til Rine Konstanse kommer for å spise middag.»

De får lov til å sitte oppe på disken der mannen står og tar imot turistene som skal spise. Og tenk; turistene hilser på Salt & Pepper og synes de er så fine der de sitter. Det er så moro å hilse på alle, at de rent glemmer bølgene. Plutselig står Storebror Ørjan der. Han forteller at Rine Konstanse har sovnet og at hun ikke kommer opp for å spise middag. Men at han skal ta dem med seg ned til lugaren når han har spist ferdig.

Ørjan putter en bjørn i hver armkrok til Rine Konstanse og snart sover de like søtt som henne.

Neste dag er de tidlig oppe og spiser frokost. Salt & Pepper får sitte i egen stol ved bordet i restauranten og er riktig så fornøyde. For en så fin restaurant med så mye god mat, har de aldri vært på før.

Tenk; de kan spise akkurat hva de vil og hvor mye de vil! Det er nesten litt vanskelig å velge, for her er det både grøt, pannekaker, pølser, kjøttboller, bønner, eggerøre, kokte egg, bød, boller, frukt, salater og masse forskjellig pålegg. Når de går fra bordet, har de kul på magene sine. De er faktisk så stappmette at de ikke klarer å være med på shopping i Hammerfest.

Når Rine Konstanse kommer om bord igjen, drar de alle sammen rett opp på lekerommet igjen. Der leker de og ser film sammen med en engelsk gutt som heter James. Han er på 2 ukers ferie i Norge sammen med foreldrene. De har gått om bord i hurtigruten i Tromsø og skal reise tilbake dit.

Rine Konstanse kan litt engelsk, men det er ikke så lett å forstå alt og klare å si alt. Men hun er ikke rådløs; Hun springer nemlig til kafeen og henter en av de snille damene som jobber der. Hun er veldig flink til å snakke engelsk og snart har Rine Konstanse fått hjelp til å forstå og si det hun ville.

På ettermiddagen blir det bølger igjen. Plutselig kommer det en stor bølge som nesten får Rine Konstanse til å falle av stolen hun sitter i. Heldigvis er den boltet fast i gulvet. Inne på restauranten er stolene ikke boltet fast, så der blir faktisk en dame slengt ut av stolen og slår hodet sitt mot en vegg. Tenk; hun besvimer!

Men mannskapene om bord er så flinke, at i løpet av kort tid har de klart å få damen i rullestol og triller henne ned til en sykelugar der hun blir passet på. Hun fikk nok skikkelig vondt i hodet, men det gikk visst bra med henne etterpå.

 Storebror tar med seg Rine Konstanse og bjørnene på lugaren. Det er best å holde seg helt i ro når det er så mye sjø. Til og med de andre passasjerene får beskjed om å sette seg eller legge seg i sengen. 

«People!You have to sit down! You are all walking like (*synges*): «What shall we do with the drunken sailor?» synger mannen i høytaleren.

Da ler Rine Konstanse og bjørnene høyt!

Mamma og storebror diskuterer været på Skjervøy og om de tror Hurtigruta klarer å legge til kai når de kommer frem? For akkurat nå er det så mye bølger over Loppa at Rine Konstanse sklir frem og tilbake i sengen. men når de nærmer seg Skjervøy, så blir det roligere.

Klokken åtte på kvelden kan de endelig gå på land!

Selv om det er veldig spennende å være på en arktisk ekspedisjon, så er det nemlig veldig godt å komme hjem til pappa og storebror Even Aleksander.

Og det betyr ikke at det blir kjedelig når man kommer hjem, for Rine Konstanse har lovet at Salt & Pepper skal få være med på skolen på mandag! Og da skal de fortelle om stormturen langs Finnmarkskysten til ungene i 2 klasse.

Det gleder de seg masse til! Det blir jo nesten like spennende som en arktisk ekspedisjon..

 

 

Nyttårsforsett 2014

Jeg liker ikke Nyttårsforsett....rett og slett fordi jeg i utgangspunktet trenger mer slakk i hverdagen enn å enda stramme inn på en ny ting. 

Mer slakk tror jeg også andre trenger..... Spesielt mødre.... 

Her er en side hentet fra julens Nemi album og den skal være grunnlaget for mitt første Nyttårsforsett på mange år:



Mødre: Gi litt MER faen!! 

GODT NYTT ÅR <3

Mannfolk!

 

Det er nok ikke alle menn som føler de har den store tilliten hjemme, som de f.eks opplever de har blant kamerater og arbeidskollegaer. 

Men har dette noen med innsatsen deres i de forskjellige miljøene å gjøre, mon tro?!

 

Dette er dagens eksempel fra Lykke&Kaos:

 

Jeg til AltMuligMannen: "Husk å ta med bilputa inn til besteforeldrene når Lillemor skal overnatte i kveld. De skal kjøre til Hytta imorgen formiddag."

AltMuligMannen: "Hun har ikke bilpute."

Jeg: "Hva?? Visst har hun bilpute! Hun sitter jo på den i bilen vår?"

AltMuligMannen: "Hun har ikke hatt det på lenge...."

Jeg: "HVA??? Hun er 8 år og under 140 cm, selvfølgelig skal hun ha bilpute!! Hvor er den?" (Til lesers opplysning - vi hadde ikke mindre enn 3 stk, faktisk)

AltMuligMannen: "Vi har ikke fått de tilbake etter at andre har brukt dem. Støttekontakten har antagelig den ene....."

Jeg: "Men dette har du jo visst i flere uker nå - hvorfor har du ikke fikset det?"

AltMuligMannen (irritert): "Da må vi jo få de tilbake!"

Jeg (eksplosivt): "Eh - JA!! Det MÅ vi!!"

AltMuligMannen: .................

Jeg (rasende og ironisk): "Er det noe du klarer å gjøre, tror du?"

AlMuligMannen har allerede kledd på seg for å gå seg en tur, og forsvinner ut døra uten å svare.

Jeg går inn på rommet til vår 20 åring og spør han om han har en bilpute i bilen sin, og vips: Etter 1 minutt står det JAGGU en bilpute i gangen.....

 

I REST MY CASE.....


Jiiiiisuuuuus 

Min FB-venn

For meg er facebook blitt en uhyre viktig del av livet: Der inne kan jeg følge de jeg bryr meg om, venner, bekjente, familie, slekt og de menneskene som bor i mitt nærmiljø.

Jeg starter nesten hver dag med en kaffekopp og en oppdatering på hva som skjer i livene deres av hverdagshendelser, gleder, begivenheter, små og store sorger. 



Det er ikke alle perioder her i livet det er like enkelt å være sosial og det kan være mange grunner til at man sliter med å være sammen med mennesker; sjenerthet, handikap, sykdom, eller noe så vanlig som ett hektisk liv med små barn, stort hus og krevende jobb.

Man rekker iallefall ikke over alle man skulle ha sagt hei til. Av og til er det noen man ikke kjenner så godt, men som man har lyst til å bli mer kjent med.

Facebook er FANTASTISK: Den videreformidler kontakt, bringer deg nærmere menneskene du savner og gjør det så mye lettere å bli kjent med nye mennesker.

De aller fleste har i dag en eller flere på sin venneliste som de aldri har møtt i virkeligheten. Og noen av disse menneskene har man så pass mye til felles med, at man snakker sammen og utveksler info via statuser og kommentarer på facebook. Mange mennesker får nye nære venner ved å først ha møttes slik. Og mange får til og med kjæreste, samboer eller ektefelle på den måten!

Hvordan kan noen da si at facebook-venner ikke er ordentlige venner? Og at FB er en "falsk sosial arena"?! Det skjønner jeg rett og slett ikke.....

Facebook er min kontakt med omverden i perioder. Her smiler jeg av andres gleder, ler av andres morsomme historier, blir lei meg av det som er trist og gråter når triste nyheter deles.  

Jeg har også fått mange nye FB-venner de siste 4-5 årene. Venner som jeg enten aldri har møtt, eller mennesker jeg vet om, men som det ikke er naturlig for meg å være sammen med. 



Disse vennene treffer jeg nesten hver dag på facebook og jeg kan utveksle hilsener, info, morsomheter, gode og oppmuntrende ord. Handlinger som gjør godt i hjertene våre, og som får selv de mest "usosiale" til å føle seg som en del av samfunnet, verdsatt og likt.

Man kan på denne måten faktisk danne seg ett nettverk om man ikke har det:  Det er ikke vanskelig å be en facebook-venn om hjelp om man skulle trenge det. Man legger bare ut en "hjelp-status", også kan de som vil eller kan respondere på den statusen, gjøre det. Man ser stadig vekk at noen trenger hjelp til handling, hente medisiner, bli kjørt ett sted, hjelp til snømåking og lignende, og DE FÅR HJELP!

Av og til av mennesker de ikke prater så mye med til vanlig, til og med! 

Hvis ikke det er ett nettverk av gull, så vet ikke jeg!!

Noen ganger kan man havne i diskusjoner fordi man er uenige. Spesielt menn etter fotballkamper og kvinner med PMS.....

Da er det lett å bli provosert, gitt! :-D Det kan tilogmed bli hett og man kan bli skikkelig sur, men akkurat som i "det virkelige liv" så går det seg ofte til og man blir venner igjen. Og skulle det være noen du ser du IKKE kan ha i livet ditt på FB, så er det faktisk mer skånsomt å slette en venn der, enn det ville ha vært i virkeligheten.

Så hvorfor begynte jeg egentlig å skrive dette blogg-innlegget?

Jo, i dag gikk en av mine FB-venner bort! 



En jeg aldri ville ha pratet med ellers, fordi vi ikke har felles venner, ikke er like gamle og har få felles interesser. Bortsett fra facebook!

Like glade i å dele opplevelser og lese hverandres statuser - det er fellesbenevnelsen! Nesten hver morgen la han ut en status der han fortalte litt om form og humør, planene for dagen og avsluttet alltid med koselige ord og gode ønsker for dagen til alle.

Via facebook ble vi bedre kjent, vi chattet litt og vi satte stor pris på hverandres hilsener. Han syntes "jeg var en meget hyggelig dame", og det er ord jeg setter stor pris på og som jeg bærer med meg i hjertet. 

Han var en av de som fylte mitt liv med lys, varme og glede på facebook. En av de man alltid gledet seg til å "se" der inne. Og vi begynte å hilse på hverandre når vi en sjelden gang traff hverandre på butikken eller kafe. Det gjorde meg glad, for det å få nye venner og nye bekjente uansett kategori nær eller fjern, DET er en av livets store gaver. 

Og ja: Man blir like trist når man mister en FB-venn som når man mister en bekjent. Man triller noen tårer og sørger over at man aldri mer skal starte dagen med hans koselige status.

Jeg kommer til å savne ham med jevne mellomrom i året som kommer, for i neste øyeblikk huske at han er borte. Og det kommer til å stikke i hjerte en stund, akkurat slik det gjør "i det virkelige liv", når noen du vet om, dør.

De som påstår at facebook ikke er ett "bra og ordentlig"nettverk, kan umulig har pleiet sine vennskap der inne, slik jeg og mange andre med meg gjør. 

Og jeg synes synd i dere, for det er dere som går glipp av noe. Det er nemlig ikke sånn at man får mindre venner og er mindre sosial om man bruker litt tid på facebook hver dag.

Man får derimot flere venner og større nettverk!

Og for å understreke og avslutte, så skal jeg bruke ordene til en annen av mine facebook-venninner som lyser opp dagen med sine åpenhjertige, humørfylte, temperaments-fylte og hjertevarme statuser:

"Og sånn er det med den saken!"



Hvil i fred, kjære Facebook-venn. Ditt tomrom vil merkes <3

 

 

 

 

 

Tar DU deg tid til å PUSTE?

"Melt down" kaller jeg det når jeg får sterke fysiske reaksjoner på at jeg har tømt kroppen totalt for energi.

Jeg blir skikkelig dårlig: Kroppens temperaturkontroll svikter og går "amok", så jeg fryser så jeg nesten hakker tenner, før i neste øyeblikk bli kokvarm og febril så svetten siler.

Blodsukkeret svinger fra fryktelig lavt med følingssymptomer som skjelving, matthet, kvalme, svimmelhet.

Selv om jeg da bare får i meg ett grovt knekkebrød med magert kjøttpålegg, så stiger blodsukkeret så fort og såpass høyt at jeg dumper: Høy og dundrende puls, kvalme og sterk uvelhet. Kroppen skyter da ut en alt for stor dose insulin og iløpet av en halvtime/time så er blodsukkeret ALT for lavt igjen!

Musklene "kollpaser" slik at bare det å løfte en arm, er vanvittig tungt og energikrevende. 

Jeg kan ikke lenger bestemme over kroppen min - den bestemmer over meg! 

Det er straffen for å ha ignorert kroppens signaler i MANGE år om at den er sliten og at jeg må sette ned tempoet litt. 


Mor har "Melt Down" og får trøst hos Petrus Umulius <3 

Hvis DU er av den typen som alltid ignorerer kroppens signaler og ofte tyner den til siste rest, istedenfor å gi den en liten pustepause av og til i løpet av dagen, så ligger du i faresonen: En dag risikerer du også at kroppen din tar over kontrollen, fordi du ikke selv evner til å ivareta den......

Da kan du faktisk ikke lenger jobbe "litt" ekstra når det passer deg. Det er ikke sikkert du får gjort NOE av det du hadde tenkt den dagen en gang.....

Du mister også muligheten til å planlegge og gjennomføre...

Hvis du allerede er kommet så langt, at du "ALLTID" blir syk på fridager og i ferien, så er du i alvorlig trøbbel!!

Og i hvert fall om du i mange år har vært av den typen som "aldri er syk", faktisk (les mer på siden fra forskning.no som jeg har lenket under bildet).


Bildet er lånt fra http://www.forskning.no/artikler/2012/desember/342688, "Hvorfor blir jeg syk når jeg har fri?"

Det skal faktisk ikke så mye til for å gi kroppen litt hvile i løpet av dagen: 15 minutter der du legger deg ned og kjenner etter om du puster med magen, om tunga ligger avslappet i munnen og om du klarer å slappe av i alle muskelgrupper etter tur og orden, og tilslutt ligger med en kropp som har stor kontaktflate med underlaget.

Yoga er en treningsform som er blitt veldig populær, nettopp fordi den har fokus på PUST, BALANSE og AVSPENNING. 

Innen det medisinske fagmiljøet er man blitt mer og mer oppmerksomme de siste årene på at ved all sykdom og lidelser, så er PUSTEN viktigst!

Det hjelper ikke med all verdens medisiner og behandling, så lenge kroppens organer, muskler og nervesystem ikke får nok oksygen....

Det nytter blant annet lite å TRENE, hvis musklene ikke får nok oksygen: 

"Hvis muskelen skal fortsette å arbeide, må kreatinfosfat gjenoppbygges under tilførsel av energi. Dette skjer ved at glukose og oksygen tilføres. Hvis det er nok oksygen til stede kan glukose forbrennes til karbondioksyd og vann samtidig som energi frigjøres. Denne energien kan så brukes til å bygge opp kreatinfosfat og ATP." Hentet fra https://www.tn.no/drivkraft/artikler/anatomi-musklenes-bevegelse.

Musklene har et lite oksygenlager bundet til proteinet myoglobin, men det er ikke nok til mer enn noen få sekunders forbruk etter start av arbeid. Derfor må mer oksygen raskt og i riktige mengder tilføres kontinuerlig så lenge arbeidet pågår. Hentet fra http://sml.snl.no/arbeid


Vi som sliter med kronisk utmattelse ( div former for utmattelsesyndrom som ME, CFS) klarer antagelig ikke å ta opp nok oksygen til musklene, viser en ny studie

Jeg har klippet litt fra bloggen til serendipitycat som skriver om mye interessant, deriblant endel om ME, både faglig info og personlig erfaringer. Hun har ofte blogginnlegg som blir veldig populære og mye delt på div forum og fb.

"- Nederlandske forskere har undersøkt oksygenopptak hos ME-pasienter i forbindelse med treningsbelastning.

- De konkluderer med at muskelcellene til ME-pasientene har et lavt oksygenopptak, og at dette er årsaken til trenings- eller aktivitetsintoleransen. De sier også at resultatene er et argument mot at det er dekondisjonering som er årsaken til det lave fysiske funksjonsnivået hos disse pasientene.

Referanse: Vermeulen RCVermeulen van Eck IW.,   J Transl Med. 2014 Jan 23;12(1):20. [Epub ahead of print] Decreased oxygen extraction during cardiopulmonary exercise test in patients with chronic fatigue syndrome."

Vi har mye mindre FYSISK arbeid og aktivitet enn tidligere, og mye mer STRESS både i arbeidslivet og i det daglige. Det er en uheldig utvikling og en kombinasjon som gjør at kroppen lett får for lite oksygen.

Mange år i høyt tempo, eller kombinasjonen sårbare mennesker/mye stress/infeksjon gir økt risiko for å utvikle denne typen sykdom - man utvikler rett og slett trenings -og aktivitetsintoleranse. 

Og som alle andre sykdommer: Det er MYE LETTERE å forebygge enn å behandle!

(Bildet lånt fra siden http://www.joypower.no/nyheter_cms/2008/november/pust-for-livet/4)


Så begynn i dag og still deg spørsmålet: Tar JEG meg tid til å PUSTE?

 

 

 

Oppsigelse og ny epoke i livet.

I dag skrev jeg mitt siste brev til arbeidsgiveren min.....Oppsigelsen.....

Sammen med tårer og snørr komponerte jeg en ydmyk takk for at de har innvilget meg permisjon de siste 5 årene, en permisjon som har holdt oppe drømmen om å komme tilbake til arbeidslivet. Om ikke i samme stilling, men omplassert en plass der jeg kanskje ville ha fungert. 

Men slik gikk det ikke......

Jeg ble råforbannet på min kjære fastlege da han for litt over 6 år siden ba meg om å vurdere å søke tidsbegrenset uføretrygd.

Jeg er høflig, så jeg summet meg ut av kontoret hans i stillhet, men inni meg rauset det av gode nordnorske gloser. For første gang siden jeg ble kjent med ham for 22 år siden, ønsket jeg ham dit peppern gror og han kunne ta hele jævla tidsbegrenset skiten å tørke sæ i ....med! Så sint var jeg ........hele meg....152 lange cm med livsfarlig dynamitt...jada!

Jada - han hadde helt rett i at jeg de siste 12 årene hadde hatt ett meget belastende liv med traumer, stor omsorgsbelastning og vanvittig mye reising tilogfra sykehus og kursopphold. At jeg nå var 4 barnsmor og at min søte, lille datter født i november 2006 viste seg å ha ett par diagnoser med i fødselskofferten sin, skulle vel ikke gjøre SÅ stor forskjell, vel!!

Hadde jeg hittil klart å balansere barn, unger, hjem, møter med etater i hytt og pine og 3 mnds reising i året, så skulle jeg vel klare dette også! Jeg og min mann hadde optimisme og stå-på-vilje av GULL tatt imot den ene diagnosen etter den andre.

Psykologen i ganespalteteamet på Rikshospitalet ønsket ett ekstraintervju med oss første gang vi var der. Da var Lillemor 2 mnd. Vi skilte oss totalt ut fra alle andre foreldre hun hadde møtt. Vi ble berømmet for å være avslappet i forhold til situasjonen, informerte, oppdaterte, forberedt, problemløsende, realistiske (men optimistiske) og veldig sterke! 

Livet hadde jo ikke akkurat vært en dans på roser, så vi hadde jo nesten sort belte i å takle utfordringer.....så da skulle jeg vel pokker takle livet OG JOBBEN nå også!

Det gikk ett par mnd og og i løpet av den tiden hadde Lillemor vært i flere narkoser og vi hadde en runddans av reiser til sykehus og legetimer. Vi hadde jo allerede ett barn vi reiste mye med, så nå ble det jo plutselig dobbelt så mye! Og kontakten med støtteapparatet......å Herre!! 

Det var da jeg skjønte at nå startet det en ny runde over MANGE år med NAV, sosialkontor, Helsestasjon, forskjellige leger og avdelinger, og etterhvert; barnehage, skole, PPT, ansvarsgruppemøter, søknader i hytt og pine, telefoner og møter i bøtter og spann......Og jeg karret meg til fastlegen min som sykemeldte meg 100% i påvente av en fremtidig søknad om tidsbegrenset uføretrygd. 

De neste 2 årene var vi 15 ganger bare på Rikshospitalet - og vi bor i Nord Troms.....Det er en lang reise når man reiser med en baby og en døv 13 åring.  

Så kom alle turene til Tromsø og UNN, timer hos fastlegen og Helsestasjonen...

Jeg var plutselig ansatt i en 150% stilling som reiseoperatør, pakkeansvarlig, reiseledsager, saksbehandler, sekretær, advokat, sykepleier - og på toppen av det skulle jeg være mamma til 4, hustru og ta meg av hjemmet. 

Jeg har IKKE vært arbeidsledig de siste 6 årene! Jeg har derimot drømt meg tilbake til jobb, der jeg som regel kunne konsentrere meg om en pasient og ett gjøremål om gangen......Egentlig burde jeg ha vært tidsbegrenset ufør fra HJEMMET.....ikke jobben!

Sånn har årene gått, kroppen min har blitt mer og mer sliten, og mer syk, og jeg har hatt evig nok med å holde hodet over vannet og klare mine oppgaver i forhold til familie og hjem......og plutselig måtte NAV bestemme seg for hva de nå skulle gjøre med meg...tiden var gått i fra oss......

Jeg ble innkalt til ett møte, der saksbehandleren min på en forsiktig måte fortalte meg at nå anbefalte de uføretrygd. UFØRETRYGD. Bastant og for alltid ute av yrkeslivet?! I en alder av 42 år!

Jeg begynte umiddelbart å gråte og saksbehandleren gav meg tørkepapir mens hun forsøkte å trøste meg så godt hun kunne:" Vi kunne jo tenke på dette som en videreføring av tidsbegrenset uføretrygd. Om kroppen min bare vil, så er det jo ingenting som sier at jeg i fremtiden ikke kan jobbe litt".....en trøst....

En liten bit fremtidsdrøm å ta med seg inn i en ny epoke: Inn i gruppen av utskjelte, stigmatiserte, dørgelate og statssvindlende uførepensjonister........ 



Sånn er vi, vet dere! Heile hurven med uførepensjonister......

Det er ikke mye moro å havne i en gruppe som møter så lite respekt i samfunnet.....


NAV brukte 15 dager på å behandle og innvilge søknaden. 15 dager! 

Nå var jo saken min veldig grei og de fleste pairene var nok allerede ordnet, men 15 dagers behandlingstid er uansett søren meg så kjapt! 

Noe sånt burde man jo virklig skryte av offentlig - en utskjelt etat som trenger den rosen de kan få....men hvem søren vil røpe på Facebook at de nettopp er blitt uføre?!

Det var rart, vemodig, trist og ekkelt å motta vedtaket. Jeg gråt litt til og brukte flere dager på å fordøye dokumentene.

Og i dag...etter å ha utsatt det i 2 uker, så måtte jeg skrive oppsigelsen....og gråt enda mer!

Nei, det er ikke moro å blir stemplet ufør, selv om det er lenge siden jeg funket normalt.....det er noen med det punktumet som settes og den klassifiseringen som ikke føles bra....

 

Jeg tror jeg bare går for Tidsbegrenset jeg........

En dag skal kroppen min fungere så godt og livet ha roet seg så mye, at jeg kan pakke matpakken, kle på meg og med stolthet i stemme si: "Jeg skal på jobb!"

Bildet hentet fra http://www.haraldsplass.no/barnevern/jobb

 

 

Ut med jula og 2013 - velkommen 2014!

Jeg brukte hele helgen på prosjektet og det var noen timers arbeid å få alt på plass. Pakke bort alt av julepynt og henge opp ny pynt. Ta ned gardiner og stryke nye, før de hengtes opp. Stryke duker og bytte ut juledukene. Litt rydding og organisering måtte også til.

Vi fikk endel vinduslamper fra min lillesøster da de flyttet til nytt hus, og de har stått i eske og ventet lenge og tålmodig på meg. Nå er de gamle flyttet ut i kjøkkenvinduene, mens lillesøsters er hengt opp i stuevinduene og i ovnskroken. Det var herlig med mer lys i stua! Jeg fikk også overta vinduspynt hos en snill dame og de fikk jeg hengt opp i vinduene i dag. 

Grunnfargen på gardiner og duker er sort, men jeg krysser fingrene for at det ikke farver året som ligger foran oss, men heller er en motvekt slik at livet blir lyst og lett å leve for alle oss i Lykke&Kaos <3

Her kommer litt bilder:

Da jeg skulle vaske dette lysbrettet, så vasket jeg bort dekorasjonen! Jeg fikset like så godt ny med en sprit-tusj. Og jeg synes den ble fine, jeg :-)


Stikkord for Lykke&Kaos-gjenget!


Nye lys i den mørkeste kråa i stua.


 

Verandadøra.


Stuevinduene med nye gardiner, litt gammel  og ny pynt.



Kjøkkenvindu nr 1

Spiseplassen på kjøkkenet.

Kjøkkenvindu nr 2.

Bildet er malt av min eldste datter - elsker det bildet!

Så slik har vi det: Ett godt brukt hjem, ikke nyoppusset eller det aller siste i møbler, gardiner og pynt - men vi trives, og det er det viktigste <3

 

Når kroppen svikter.....igjen.

Nyttårsfest sammen med venner...venner det er lenge siden man har hatt seg en fest sammen med. Ungene skal være med, så det blir ikke en drikkefest, men en fest med god mat og god drikke.....og meg.

Meg......som ikke lenger er som jeg var; Sprudlende, energisk, tøysete og litt på kanten i gode venners samvær. Det er ikke bare jeg som savner meg......jeg ser at mine venner også savner meg. Så nå gjelder det: I kveld må jeg finne frem den gamle meg!

Det første som skjer er at jeg begynner å gjespe etter pinnekjøttmiddagen. Jeg er Gastric Bypass operert og tåler derfor ikke så mye fett eller sukker. Ved tung mat som ribbe, pinnekjøtt og lignende, så reagerer kroppen min spontant. Har jeg spist for fort eller for mye, så kan jeg bli skikkelig dårlig med høy puls, vondt i magen, kaldsvetting og en generell uvelhetsfølelse som ville ha fått enhver til å velge en kjapp og human avlivning på stedet. 

Derfor er jeg forsiktig i omgang med slik mat og er jeg veldig flink, så slipper jeg unna med litt gjesping og en tretthetsfølelse som sitter i ett kvarter til en halvtime før det gir seg. 

Dette er vi så vante med her hjemme, at vi ikke lenger reagerer på det.....før vi er sammen med andre! Det er veldig flaut å oppdage at dette gir signaler om at du kjeder deg, er trett og vil hjem. Jeg prøver alltid å bare gi en kort forklaring på at jeg reagerer slik pga vektoperasjonen, men jeg hører jo selv at forklaringa virker litt tam.....

Så når alle har spist middag, så er det tid for dessert! Og nå er jeg klar for å prøve å unngå en ny dumping (det kalles duming syndrom, og du kan lese mer om det på denne linken på Norsk Helseinformatikk sine nettsider.).

Derfor tillater jeg meg bare å spise ett par skjeer av den nydelige desserten som vertene har laget. Det er med sorg jeg sender skålen videre til min mann, men heller det enn å bli trøtt eller dårlig, ja.

Det går bra! Ingen høy puls og alt under kontroll. Nå er det på tide å sprette den lille pakken med små vodkaflasker med smak som jeg har med meg i vesken. 



Jeg kjøpte den i Sverige for halvannet år siden, så nå er det jammen meg på tide å åpne den og det skal jeg gjøre sammen med min venninne! Vi bestemmer oss for å prøve den røde flasken først, så jeg fordeler litt i små shotglass, før vi smaker på den.  Ublandet er den ikke god - for parfymert. Men med litt Pepsi Max - ja, vi var litt skeptiske til den blandingen, men det var faktisk godt! Jeg holdt meg til den lille skvetten, og min venninne lagde seg en ny minidrink. 

Så begynner pulsen å ta av! Og svetten siler og formen er elendig - igjen. To slurker sprit og kroppen synes den har fått nok. Takk skal du faen meg ha! Er det noen som har en ny kropp til salgs?! Min skal jeg bare donere bort til medisinsk forskning asap!

Etter ett par slike smådumpinger kommer den kroniske utmattelsen på banen - nå er det på tide den får vise seg litt frem, ja!

Så da sitter jeg der sammenkrøllet i sofahjørnet, mens jeg strever for å holde meg oppe i sittende stilling. Hjerne og kroppen har tydeligvis fått nok fest og vil bare hjem.

Det vil ikke jeg, og det er ennå halvannen time igjen til midnatt og rakettene skal sendes opp. Så da er det bare å skru ned aktiviteten på ett lavt nivå for å klare ett par timer til, noe som resulterer i at jeg selvfølgelig blir stille. Jeg klarer å holde smilet på plass, men det hjelper jo ikke: FESTBREMS!

Jeg er blitt en skikkelig festbrems der jeg sitter. Jeg som brukte å sprudle enda mer etter noen slurker sprit! Er det rart mine venner lurer på hva som er galt......Min venninne vil ikke åpne flere småflasker uten meg og jeg vet at en slurk sprit til og det er bare å tippe meg i bagasjerommet på bilen og la meg ligger der til det er på tide å dra hjem.

Nå er kroppen min helt tom for energi og en liten dumping til, vil punktere meg fullstendig, og jeg vil bli skikkelig, skikkelig dårlig. KRONISK UTMATTELSE - jeg hater deg inderlig dypt og kan ikke skjønne hvordan jeg kunne tillate deg å ta bo i min kropp!

Heldigvis er våre venner omsorgsfulle og de tar min stillhet med godt humør. Vi koser oss i rolig og avslappet tempo i timen frem til det er på tide å kle på seg og gå ut for å få med seg fyrverkeriet.

Jeg strever med å få skiftet fra finstas til vinterbekledning, og må puste mellom hvert klesplagg. Jeg er så oppblåst i magen, at jeg må la knappene på boblebuksen være åpen, det gjør vondt nok av strikken på ullbuksa...

Når utmattelsen slår til, så skrues mange av kroppens funksjoner ned på lavaktivitet,  til og med tarmaktiviteten stopper nesten opp. Oppblåst og vond mage er standard. Jeg merker problemer med motorikken også; både den finmotoriske og den grovmotoriske. Musklene begynner å bli så slitne og oksygenfattige at det er vanskelig å kle på seg. Jeg bruker så pass lang tid at verten lurer på om det går bra. Jeg smiler og svarer, "jada", men egentlig har jeg bare lyst til å gråte...Jeg hater kroppen min noe så inderlig! 

Vi går ut og opp på en liten bergknaus ovenfor huset der vi har utsikt over nesten hele tettstedet. Jeg ignorerer kroppen som hyler om sengeliggende, mørke og stillhet ,og klarer å nyter det mektige skuet det er, når tettstedets befolkning sender sine tusenlapper til værs - og i år var det MANGE tusenlapper: I over ett kvarter er fyrverkeriet på sitt heftigste! Det er ett par ganger lengre enn de fem minuttene det ellers pleier å være. 

Det var magisk å sitte oppe på bergknausen og se fyrverkeriet, og jeg er sååå takknemlig for at jeg i det minste fikk det med meg: Oppi sorgen over kvelden og meg selv, så var det ett vakkert og fint kvarter.

Vertene begynte å snakke om at til neste år så skal vi bygge sneborg på toppen av knausen og tilbringe kvelden rundt bålet. Det hadde vært en fin feiring! Og jeg tar meg i å planlegge jeg også, tross kveldens skuffelse....

Vel hjemme klapper kroppen sammen som ett trekkspill og det er bare å finne sengen umiddelbart, med skikkelig vondt i magen. Nå er kroppen så sliten at jeg ikke klarer å produsere nok varme selv, så etter en time i sengen må jeg bare kle på meg ullester og fleecekosedressen, før jeg sklir under dyndunene igjen. Sånn ligger jeg halve natten, inntil kroppen har normalisert seg og temperaturreguleringen er noenlunde normal igjen. 

12 timer med søvn er normalen nå for meg, men det er lenge siden jeg har følt meg utsovet og uthvilt. Det skjer ett par ganger i året og de dagene er bare helt fantastiske: NORMAL - ingenting er som å føle seg normal.

Måtte 2014 bringe flere slike normale dager....

 

Romjulskos

Jeg har oppdaget at blogg er en fin dagbok, så derfor er jeg ekstra aktiv i høytider og ved spesielle anledninger. Så min blogging handler mest om å ta vare på minner for familiens del, til unnskyldning for de som synes bloggen min suger og er dødskjedelig - dere er herved advart! ;-D

I år feirer vi en veldig stille jul, i og med at ingen av storesøsknene er hjemme og besteforeldrene feirer jul i Lofoten. Det blir en jul med fokus på avslapning og det å "bare være hjemme og ikke gjøre så mye". Litt kjedelig for aktive og rastløse unger på 7 og 9 år, men samtidig utfordres deres egen kreativitet og evne til å sysselsette seg selv, og det har dagens unger ærlig talt ikke vondt av: i hverdagen springer man jojo mellom organiserte fritidsaktiviteter!

Så derfor har vi voksne ingen dårlig samvittighet for å trappe HELT ned på aktivitesnivået og gjøre det VI har lyst til. Det er ikke ofte man får mulighet til å trekke pusten over så mange dager, så dette NYTER vi de lux <3

Så hva gjør vi da i romjulen? For det høres ut som om vi gjør ingenting, men til vår egen overraskelse så har vi egentlig gjort mye:

På 3 romjulsdager så har vi rukket å være på lommelyktur i klatrejungelen, bursdagsfeiring med medbrakt hjemmelaget kake til bursdagsbarnet, OG vi har  ryddet opp i kleskottet vårt og fått sortert ut gamle klær og klær som skal gies bort. Ungene har vært mye ute og endel på besøk hos venner. Så selv om kalenderen er blank og dagene føles ut som de bare består av kos og "ingenting", så er vi faktisk aktive og arbeidsomme..... men det føles ikke sånn ut fordi alt er frivillig og ikke "påtvunget av hverdagen". DEILIG! :-D

Lillemor fikk frisørutstyr og sminkekoffert med lys og speil i julegaver, og her prøves de ut! Bror er flau første kunde, mens mamsen og papsen venter tålmodig på sin tur :-)

Andre i huset er mer opptatt av å oppfylle begrepet "Å gjøre ingenting!" Petrus Umulius er seg selv lik.

Bror har fått Guiness rekordbok for 2014 i julegave og det er bøker han lett "drukner" i :-)


 

Det mangler  jo ikke på mulige fritidsysler - spesielt ikke etter julaften og mange fine gaver: Lillemor perler og lager fine figurer - også på frihånd faktisk. Vi blir helt imponert av det hun lager. Men her er det en engel etter anvisning som blir til. Papsen med sin barnehagekompetanse er den som stryker produktene. Nå har hun også fått en bestilling; Gudmoren har ønsket seg en plett til å ha under kaffekoppen.....det blir spennende å se hva hun lager til henne.



 

Kortspill er en populær familiesyssel  på fritiden - og ingenting er så morsomt som når mamma gruses og blir IDIOT! :-D


Årets julegave? 

Noen pakker nådde ikke frem til julaften, men ingenting er vel så greit som pakker i Romjula! Nå har katteslasken lært at det kan ligge mye godt i pakker, og han har også en forestilling om at når vi får, så skal han få. Så dette var egentlig ett HINT til oss!  Han ble nemlig dritsur og kjempefrustrert over at det ikke dukket opp noen godbit i løpet av oppakkingen og lillebror Rocky som er hakkekylling og nederst på rangstigen, fikk seg en omgang juling rett etter bildet ble tatt. Far berget situasjonen og tryllet frem en godbit fra skapet, og dermed la harmonien og juefreden seg igjen over "Lykke&Kaos" as. :-D

For de som har slitt seg gjennom blogginnlegget: Fortsatt god romjul og måtte du kunne nyte den like mye som oss <3

Julaften 2013

Formiddagen er laaaang på julaften for alle som gleder seg til gavene. Vi sendte ungene ut for å lage en snømann mens de ventet og dette ble årets julesnømann:

Denne snømannen går til og med på SKI:



Kreativitet :-D

Så er det tid for den tradisjonelle julefotograferingen:

Denne "hertingen" prøver å gjøre seg høyere - og det skal ikke denne lille mammaen ha noe av! De vokser fort nok forbi meg, så juksing på familiebilder er ikke tillat! Ikke i det hele tatt! ..host...



Dette er årets julebilder.....psst - ser dere hvem som jukser på bildet over? Om du ikke ser det på føttene, så avslører gliset henne....host, kremt.....Hehehehe ;-D



Ingen vits å prøve på juks med pappa....ennå. ;-)

SÅ er vi endelig i gang med julegave-maratonen! Bror og Petrus følger spent med når Lillemor åpner sin første gave.

Petrus er så klok og har opplevd noen juler nå, så han vet at det ligger en gave til ham under juletreet. Derfor holder han seg i nærheten når vi pakker opp:

"Får jeg gaven min snart, Mor?"

Bror hjelper Petrus med å åpne gaven og han følger spent med! 

"Den er min! Juhuu!"

I år må han dele gaven med lillebror Rocky:

Tror de skjønner hva det er, begge to! :-D

Far pakker opp vennegave og er såååå spent på hva flaskene inneholder. ;-D

Vi fikk så mye fint i julegaver at vi er helt overveldet!

Gaveoppakningen tok oss som vanlig rundt 4 timer med innlagt matpause i mellomtiden. Dette året klarte vi også å unngå stress og ungene var flinke til å se på gavene ordentlig, før de flyttet fokus over på neste gave. Det er ikke så lett når det ligger så mye spennende under juletreet, men vi øver hvert år. I år tok vi oss tid til å prøve noen av lekene og smake på konfekten vi fikk, mellom slagene også, så det ble en kjempefin og rolig ettermiddag/kveld. 

Ungene var kjempefornøyde med gavene og vi traff blink i år også, heldigvis. Bror forsvant inn på kontoret med ett nytt WII-spill, Disney Infinity (tror jeg den het) og Lillemor fikk endelig FurReal Friends apen hun har ønsket seg lenge. 

Med dette vil vi takke familie og venner tusen, tusen takk for julegavene <3

Og så vil vi sende en julehilsen til de vi savnet på kvelden; Nivanna, Ørjan og Jonar:

Det tar litt tid å venne seg til at dere er blitt voksne og at det ikke er en selvfølge lenger at dere feirer jul sammen med oss. Samtidig ser vi jo at vi overlever og kan ha det koselig likevel ;-) Så vi håper dere har hatt en kjempefin juleaften og sender store juleklemmer til dere alle, fra alle oss her hjemme i "Lykke&Kaos" as. <3

 

Endelig JUL!

Dagen over alle dager - beste dagen i hele året: JULAFTEN!

Og den starter vi gryyytidlig her i huset - litt for tidlig etter min smak, så i dag fikk ikke ungene vekke oss før kl 8 og ikke åpne nissegavene eller røre snopet i strømpen før vi var stått opp.

I fjor sto de nemlig opp kl 05.30....

Men i år holdt det helt til kl 07.41 i det minste.

Luringene - klare for å utforske det som er i strømpene (som om de ikke allerede har gjort det liksom...se på det uskyldige gliset til lillemor og bror som blåser hele opplegget med det blikket! Hahahaha!), og til å pakke opp nissegavene.

Kattene skjønte at noe var på gang og var i hundre, så Far måtte fikse litt nissegaver til dem også! Til neste år må de få egne strømper, tenker jeg :-D

Og mens kattene koser seg, så koser resten av gjengen seg:

Far har fått småflasker i sin nissegave. Og Lillemor bygger leken som lå i kinderegget.

Bror har kledd på seg de deilige sokkene vi andre fikk i nissegave (jeg fikk lilla og Lillemor røde).

Julebladutvalg og jul på tv - kan det bli bedre?!

Og selv om man er trøttere enn julestrømpen, så er det såå verdt å stå opp til julemorgen på NRK Super og få med seg morgenkosen - det er halve julaften det! 

GOD JUL <3

Pepperkakebaking 2013

Da var det tid for årets morsomste baking! Nå gjør vi som Ingrid Espelid Hovig (og dere som er ung og ikke aaaaner hvem jeg snakker om - google!) og jukset litt på førehand.....eller for å si det sånn, jukset ganske kraftig: Vi kjører i år som alltid med KJØPEDEIG!

I år hadde vi Berthas og Bakehusets (finner ikke bilde på nett) sin variant:



Etter å ha bakt 2 bokser med Berthas og 2 av Bakehuset sin, så er også dommen vår klar: Bakehusets er BEST av de to på alle områder. Den er myk og lett å kjevle ut, den gir en glatt overflate mot Berthas som fikk en mer ruglete overflate. Og den smakte best. 

I år var vi kun 3 stk rundt bordet - og det er mange år siden vi var så få. Men det var koselig og ikke så hektisk som det har vært tidligere. Med julemusikk var det skikkelig kos!

Begge ungene i sving.

Lillemor koser seg, mens mamma holder på å lage peppekake-øyenstikker :-)



Selv om konsentrasjonen ikke er av de mest langvarige, så er den sterk mens den er der! :-)

Midt uti bakinga så ble det VELDIG stille og fredelig rundt bordet: Da var ungene fornøyde og hadde overlatt Mor alene igjen på åstedet!

SMART er dem også! Ikke bare måtte jeg bake ut resten i ensom majestet, jeg måtte ta hele opprydningen alene også......jeg så fortvilt etter han som bruke å hjelpe til med det, men han er jo på HUSFARFERIE! :-)

Mens de siste kakene ligger på brett og venter på tur i ovnen, så har man jo god tid til å rydde opp. ;-)

Venter på tur!



Nystekte - dette er Bertas deig og dere ser at den er ruglete på overflaten.....

Avkjølte pepperkaker.....og dere som kjenner oss, vet jo at vi ikke lager helt tradisjonelle pepperkaker lenger. Det endret seg for 9-10 år siden da storesøster Nivanna lagde Lykke&Kaos første pepperkakedrage, og siden har vi bare spunnet videre......så nå ser nesten alle  julepepperkakene våre ut som Halloweenpepperkaker...hehehe :-D

Oppdrag peppekake 2013 er herved utført! 


Evene tegnet meg ett aldri så lite HINT før vi omsider starta på dagens store begivenhet ;-)

 

Når barn speilvender bokstaver

Alle som har hatt barn, har sikkert opplevd fenomenet der de under skrivelæringen speilvender bokstavene. 

En gang i tiden fikk jeg forklart det med at det er fordi alt vi ser, bli snudd opp-ned og høyre-venstre vridd av linsen i øyet.

Dette synes jeg er så interessant, så hver gang jeg nå ser ett barn som speilvender bokstaver, blir jeg helt fortapt i fenomenet: Dette er så nær ett fysisk bevis vi kan kan få, på hvordan øyet og hjernen vår samarbeider.

Og det er nettopp dette samarbeidet mellom øyet og hjernen som ikke er fullt utviklet hos barn som i skrivelæringsfasen, ofte skriver bokstavene nøyaktig slik hjernen oppfatter dem. Er ikke det FASCINERENDE?!

Etterhvert lærer hjernen at den må snu bokstavene på tur ut igjen, for at det skal bli riktig på papiret. Men dette må den jo ha litt øving og erfaring på. Noen barn lærer denne teknikken fort, mens andre har en hjerne som trenger litt mer tid til denne prossessen. 

Her er en tegning som Lillemor (som går i første klasse) har tegnet idag: 

Tegningen er til bestefar som ble 66 år i går - i dag skal vi på bursdagsbesøk.

Legg merke til snakkeboblen:

Perfekt eksempel på denne umodenheten i hjernen og ett NYDELIG eksempel på hva som må til for at vi skal kunne lære ting: Hjernen må få tid til å behandle informasjon, finne ut hva som er galt, hvordan det kan rettes på og til slutt gjøre dette til en automatisk prossess. 

Intet mindre enn FANTASTISK! :-D

 

Lillemor 7 år <3

Endelig har jeg tid til å blogge om en av årets store begivenheter: Husets lille prinsesse fyller sju år :-D

Hun hadde fødselsdag fredag 29.11, men vi feiret den på søndag 1 desember. 

Hun hadde invitert alle jentene i klassen og alle kom, foruten ei jente. I tillegg ble kompisen Sander og storebror innlatt pass til feiringen. 

Kl 14.30 startet vi feiringen med at alle gjestene fikk lage sine egen bursdagskrone. Dette er tredje gangen vi kjører den aktiviteten, for den faller i meget god jord, både hos gutter og jenter faktisk. Vi klipper ut kroner i papp og så får de dekorere den med klistremerker og tusj. Slik blir alle sammen prinser og prinsesser :


Her er jubilanten Lillemor <3 Legg merke til kjolen hun har på - den er bare helt fantastisk nydelig! Kjøpt hos Trollemors Barnemote på FB!

Så kommer gjestene og deres FLOTTE kroner: 








Storebror er fornøyd, han også, men kan jo ikke blåse imagen sin med å smile ;-D










VAKRERE prinsesser og prinser er det lenge siden dere har sett!!

Etter kronelaginga, ble det servert pølser i brød og med potetmos til de som ville ha. Også kom desserten og bursdagskaka:

Denne fantastiske Monster High-kaka ble laget av Marita Friis ved Nordlys Kafe - TUSEN takk for ei nydelig kake både av utseende og smaken; den var himmelsk god! 



Litt stilig etter at vi hadde skjært ett par stykker av kaka: da kom skjelettbena frem :-D

Etter litt kake og litt lek, så var det tid for å trekke i trådene på pinjataen!






 

Det var kjempespennende! Alle ungene fikk faktisk trekke, før siste jente ut trakk i den avgjørende tråden og snopet rauset ut. 

De fikk hver sin godtepose og plukke det de ville.

Jeg har forresten glemt en gjest ser jeg......en SELVSKREVEN en.....

Her er nemlig en som alltid er med på moroa! Mens lillebror Rocky Utrulius lå gjemt bakom sofaen under hele selskapet, så hadde Petrus Umulius litt problem med å skjønne hvem som var hovedpersonen for dagen...."E det mine gava, det her?!"

"Mjauu....Ja, dokker kan gjerne se på gavan mine....men det e mine....trur æ...."

"Snop, ja....mjauu....kor e snopet mitt hen?....Æ like jo ikke sånn der snop....mjauu....."



Midt i begivenhetene - selvfølgelig! ;-D

Festen ble avsluttet med en ny variant av "Ta din ring": Her måtte den som fikk ringen, gi ett kompliment til den som gav ringen. En nyttig erfaring og god øvelse på å si noe fint om andre :-)

Her var noen av gjestene allerede dratt, da de skulle være med i sangkoret under åpningen av julegrana kl 17.00.

Vi avsluttet festen kl 16.30 slik at alle ungene kunne få grantenningen med seg. 2 timer bursdag går rasende fort når man har det moro.

Vi takker alle gjestene for en fantastisk flott dag :-)



Petrus Umulius takker også - sliten, men strålende fornøyd :-D

Når stress gjør fysisk vondt.

To uker borte på smerteskole med trening i varmbasseng, avspenning, yoga og masse info om hvordan kroppen funker, har virkelig gjort noe med bevisstheten, men man blir ikke frisk og smertefri over natten - DET er sikkert og visst!

Jeg var vel forberedt på alt som ventet meg når jeg kom hjem; Oppakking, klesvask, rydding i hele huset, tilbake som sjef i Håndballklubben, Nissecup og gubben på julebord lørdag, Bursdagsfeiring og grantenning på søndag, forberedelser og pynting te både bursdagen og adventen....og ei uke nesten full med avtaler, møter og andre gjøremål.

Jeg var forberedt - men ikke kroppen min!

Så det første jeg våkner med hjemme er VONDT! Noe så vanvittig vondt! De kroniske smertene har doblet seg over natten.... 

Det tok ett døgn, men i dag skjønte jeg hva det antagelig kommer av: 



Kroppen min har rett og slett problemer med å skille mellom stressignalene og smertesignalene..... 

Vi har lært mye om det parasympatiske og sympatiske nervesystem under disse to ukene i Tromsø. Her er en kort innføring:

Stress og det autonome nervesystemet


"Kroppen er fantastisk laget. Den er bl.a. skapt slik at den skal klare krisesituasjoner. Den fysiske reaksjonen som skjer i kroppen for å forberede en krise, en kamp eller fluktreaksjon, kaller vi stress. Denne reaksjonen er bra i seg selv. Det er når kroppen blir utsatt for store reaksjoner eller for mange reaksjoner uten pauser stresset blir negativt og vi får plager og kan bli syke.

Stress aktiverer det sympatiske nervesystemet som produserer stresshormonene adrenalin, noradrenalin og kortisol. Når det sympatiske nervesystemet er aktivert deaktiveres det parasympatiske nervesystemet som bl.a. produserer lykkehormonene oxytocin, serotonin og melatonin. Det er ikke luksus å gjøre aktiviteter som stimulerer det parasympatiske nervesystemet som for eksempel massasje, pusteøvelser eller aktiv hvile - det er nødvendig for å holde oss friske!"

(tekst hentet fra http://www.apexklinikken.no/kari.php)

 




Det sympatiske nervesystemet slår seg alt for lett på hos meg, og dermed får jeg antagelig mer vondt, når jeg egentlig bare er mer stresset.......


Bildet hentet fra kurset PUST

Så er spørsmålet: Kan jeg endre på dette? 

Heldigvis kan jeg det! 


Bildet hentet fra kurset PUST

Tiden er nok det som er mest utfordrende her! Jeg må nok finne frem den STORE krukken med tålmodighetskrem.....

På kurset lærte vi mange avspenningsteknikker og øvelser som "vekker kroppen", og som får signalene mellom kropp og hjerne til å fungere normalt igjen.

Nå er det bare å finne TID i hverdagen til å gjøre disse øvelsene, og det er den første og største utfordringen, når man har en hektisk hverdag. 



Så avslappet som den karen her, tror jeg ikke jeg skal ha noen forhåpninger om ;-D

Men i dag har jeg som mål å få til do-regla en gang iallefall, kryssøvelsen (den har jeg allerede gjort, da jeg sto ved kjøkkenbenken), og bevisst senke tempoet i alt jeg gjør. 

Derfor er jeg heller ikke nede i Hallen i dag under Nissecupen, som vi har for håndballungene våre. 

Det var IKKE lett å ta den avgjørelsen, spesielt ikke siden jeg føler ett stor ansvar som styreleder i klubben vår.

Jeg brukte uken som var til å tenke nøye over det, diskutere det med min FANTASTISKE mann, og svaret var egentlig gitt seg selv: Jeg klarer ikke å å være i hallen i aktivitet i 6 timer, for så å komme hjem til huskvask, klesvask, bursdagsforberedelser og adventspynting..........Det er ikke sikkert jeg kommer i mål med det som skal gjøres her hjemme en gang, selv når jeg nå har droppet Hallen i dag...

Jeg må rett og slett innse at jeg ikke makter å være superwoman for øyeblikket - bare tanken utløser jo stress og smerter.

Så i dag starter jeg på mitt nye liv og tar ett lite skritt om gangen: 


Skoavtrykk på månen

Shop 2 u drop....

Da har jeg fornyet garderoben litt med shopping i dag og litt forhåndsshopping her om dagen ;-)

 


Fant ikke bilde av den kjolen jeg kjøpte på Sorbet, men den er ikke så ulik denne. Den sorte, trange delen går opp til rett under bystene. Jungeltrykket er litt annerledes og med gulltrykk innimellom. Det er trekvart lange ermer og mer posete overdel. Skikkelig flott kjole og meget behagelig på.

Jukseskinnskjørt

Disse tunikaene er bare rådeilige, tynne, myke og lekre - måtte ha en av hver farge. 



Herlig myk og tynn jumper med glitter i og en søt knappestolpe på ryggen.

Må bytte ut mine slitte strikkajakker og da tok jeg en av hver farge av denne.



Denne strømpebuksen, ett par ullstrømpebukser, en i bomull, og en litt tykk og utrolig deilig vintertights ble også med hjem fra KappAhl.

I tilleg kjøpte jeg meg en lekker glitterbluse i sølv med tungt fall fremme, og en sort bukse med dobbel sett glidelåslommer. 


Også er vinterstøvlettene mine litt slitne, så det ble ett par nye med glidelås m/røde detaljer bak på skaftet. 

 

Shit Happens and then we die.

Konklusjonen på ukas kurs var følgende: Vi vet ikke mye om hva livet bringer, men en ting er sikkert: "Shit happens, and then we die."




Sånn tatt ut av konteksten, høres det jo fryktelig pessimistisk ut. Men det er de harde realitetene og derfor er det heller ikke en ukjent setning.....

Livet har mye å by på av både gode og mindre gode opplevelser, og du KAN IKKE gå gjennom livet uten at Shit Happens - sånn er det for alle mennesker.

Noen får mer enn andre, og tilhører du den siste gruppen som virkelig får smake livets saltsmak, så gjelder det å finne de positive tingene, virkelig NYTE dem og være takknemlig for de gode tingene man har i livet. Og hvis du er skrudd sammen som meg, så er det ALLTID noe å lære av Shit Happens - og mange ganger går jeg ut av en slik hendelse med mer kunnskap og noen gode opplevelser midt i det vonde <3




PUST

Jeg deltar på ett 2 ukers kurs som heter PUST via UNN i Tromsø. Dette var tidligere en del av "smerteskolen", men som nå er rettet mer mot sykdom, spenninger og smerter lokalisert til bekkenområdet. Selv er jeg med fordi jeg har kronisk stram bekkenmuskulatur. Dette er antagelig også en indirekte årsak til kroniske smerter i hofter og knær.

Kurset består av forelesninger med fysioterapauter, gynekolog, ernæringsfysiolog ol. Vi har også gruppearbeid, trening i basseng og gymsal, og avspenningsteknikker, ledet av tre fysioterapauter. 

Vi starter dagen med med å gå fra hotellet vi bor på og til St Elisabeth. En 20 min spasertur, etterfulgt av trening i oppvarmet basseng. Deretter har vi en bolk med teori, før vi har avspennings-kvarteret og lunsj (medbrakt matpakke). Deretter er det en ny bolk med teori, før vi avslutter dagen med trening og avslapning. 

Jeg er ferdig med dag 2 på kurset, og er så enige med de 6 andre damene jeg er sammen med: Vi er UTROLIG heldige som får lov til å delta på dette! Men jeg tviler ikke ett sekund på at dette også er en GOD samfunnsøkonomisk måte å behandle en gruppe pasienter på!

Så hva har jeg lært etter to dager?

Jo, jeg har lært at jeg ikke lenger kan skille mellom hodet og kroppen min. At jeg bare gjør vondt verre når jeg ikke lytter til hva kroppen min sier. At jeg ikke lenger KAN ignorere signalene den sender ut om at jeg trenger hvile. At alt jeg opplever av utfordringer og stress, opplever kroppen min også, så om jeg ikke sørger for at den får stresset ut av systemet, ved å trekke pusten, kjenne etter, slappe av og frigjøre stressignalene - så blir jeg syk. At det er derfor jeg nå er i "knestående" og at jeg kommer til å bli der i noen år fremover.....kanskje mange år fremover....

For det er slik med meg at jeg har ett liv der jeg ikke med enkle grep kan gjøre nødvendige endringer for å fjerne det som gjør meg syklig sliten. Jeg kan ikke bytte jobb eller redusere på arbeidstiden. Jeg har ikke sykdommen, traumen eller skaden bare bak meg: Den store omsorgsbelastningen, det konstante emosjonelle stresset og den aktive delen av problematikken jeg har levd med i 19 år, vil ennå vare antagelig i 8-10 år til. 

Jeg trodde jeg skulle lære hvordan jeg med enkle grep kunne skåne kroppen min, slik at den ikke ville bli så sliten som hodet mitt i årene fremover. Da jeg i dag i klartekst forsto at kroppen min ville oppleve alt hodet mitt må forholde seg til, så forsto jeg at det ennå er mange år til jeg kan begynne å legge ting virkelig BAK meg og starte på helbredende vei. At jeg i årene som kommer, må ta med meg kroppen også - at den eneste måten å ta hensyn til kroppen min på, er å virkelig KJENNE etter hva stresset, belastningene og bekymringene gjør med kroppen min - de fysiske tegnene...

Og da gikk jeg ned i kjelleren ett øyeblikk og tårene begynte å renne midt i forelesningen. Jada - jeg var den første som gråt på vårt kurs.....men sikkert ikke den siste. For det har vi fått beskjed om at vi mest sannsynlig vil bli sint, føle oss provosert og/eller bli lei oss fordi vi føler sorg, tristhet og oppgitthet....



Men jeg lærte også noe helt fanstastisk i dag! Etter aktivitet pleier jeg å stivne i hofter og knær, og smertene øker gradvis. Jeg har aldri opplevd at de har gått tilbake av seg selv - det ender alltid med at jeg til slutt MÅ ta smertestillende, fordi smertene ikke er til å holde ut lenger - og da mener jeg skikkelig "beinpine" de lux på timesvis!

Så etter bassengrunden og før avslappingskvarteret, så stivnet jeg med de påfølgende kjente og økende smertene. Jeg bestemte meg for å vente så lenge jeg bare kunne med ekstra smertestillende, for jeg har en "grunndose" jeg tar hver kveld og som skal vare i ca 18-24 timer. Så jeg krøket meg avgårde med resten av gjenget opp til 3 etg og til kapellrommet for avspenningskvarteret: Jeg er vanligvis lett på foten, men da jeg gikk opp trappen, så var jeg nesten 90 år i gangen - garantert!

Men så opplevde jeg noe helt forunderlig - jeg la bare ikke merke til det før vi skulle gå ned trappene igjen: Med avspenningen og fokuset på kroppen FORSVANT de økende smertene! De bare ble borte?! Igjen satt litt av stivheten og en bomullsfølelse rundt hofter og knær - men verkingen var helt borte!

Akkurat som om kroppen min bare ville ha oppmerksomheten min, og da den fikk det, så trengte den ikke å sende ut mer smertesignaler enn den gjør til vanlig. Det er i slike stunder jeg tror at smerter er KUN psykisk - men det er de IKKE, sier ekspertene våre. DET må vi ikke kalle dem, for smertesignalene er helt reelle og relevante, men kroppen overreagerer og feilvarsler. Og at økt fokus på kroppen, kan få hjernes områder til å fungere bedre sammen, slik at denne alarmen ikke utløses.....meget forenklet sagt. 

 

Vi lærte en del om nervesystemet og jeg forstår bedre hvorfor jeg nå blir syk, når jeg er sliten: Slitenheten har jeg ignorert i så mange år at den eneste varslingen fra kroppen jeg ikke fysisk KAN neglisjere, er akutt sykdom eller illebefinnende. Og kroppen bruker det fordi den MÅ få roet meg ned, slik at den kan konsentrere seg om de viktigste oppgavene sine: å holde hjernen og organene i live.

Så når jeg nå hver eneste ettermiddag kollapser totalt på hotellrommet, med heteslag og kuldefrysninger om hverandre, forferdelig svingende blodsukker, magetrøbbel og generelt helt fantastisk dårlig (det er slik at det er like før jeg bare svimer av), så skjønner jeg nå at dette er en høyst forståelig reaksjon fra kroppen. Og at kroppen min rett og slett er for sliten til å takle mer enn 6 timer med kurs og aktivitet. 



Den trenger akutt hvile, og hverken den eller hjernen klarer lenger å takle inntrykkene den får. Og jeg blir ikke bedre før jeg har stengt lyd, lys og inntrykkene ute, og fått sovet noen timer: Dette er ME - kronisk utmattelsessyndrom. Jeg forstår den bedre nå.....

Jeg forstår også post traumatisk stress-syndrom bedre nå, men det ligger heldigvis 12 år bak meg. Men jeg kan ikke lenger rømme fra ettervirkningene og fra virkningene av livet jeg lever i dag; Min kropp VIL slite de neste årene og det er ingenting jeg kan gjøre for å forhindre det. Jeg kan kun lære meg å minske litt på stressnivået jeg overfører til kroppen min, ved å lytte til den og ta signalene FØR den må gjøre meg syk for at jeg skal bremse ned tempoet. 

Så i praksis så foholder det seg så "enkelt" som det valget jeg nå står ovenfor: Jeg KAN velge å avbryte kurset, reise hjem og fortsette det noenlunde "balanserte" livet jeg har fått til i det siste - der jeg klarer å fordele kreftene på mange av mine daglige oppgaver, men hvor jeg ikke har mange krefter igjen til ett sosialt og aktivt liv utenom hjemmet.

MEN jeg kan også velge å bare ta de kollapsene - sove, spise og sove igjen til det er en ny kursdag, og håpe at kroppen min og jeg i løpet av de neste to ukene blir litt flinkere til å samarbeide. Og at det på sikt muligens kan bli så bra at jeg kan oppleve litt mer aktivitet og sosialt liv enn det bittebittelille jeg klarer i sjelden gang i dag. 

Istedenfor å bite tennene sammen, neglisjere smertene og slitenheten, og bare brette opp ermene og stå på slik jeg pleier,  så skal jeg gjøre stikk motsatt: Jeg skal kjenne etter, ta meg tid til å PUSTE, erkjenne smertene og slitenheten, og på den måten lære meg på nytt å skjønne kroppens signaler, FØR den kollapser.....




Det blir ikke lett, nei........Men det er jaggu verdt forsøket!

Gratulerer med farsdagen, alle pappaer!



Special Hero

© Christina M. Kerschen
When I was a baby, 
you would hold me in your arms.
I felt the love and tenderness, 
keeping me safe from harm.
I would look up into your eyes, 
and all the love I would see.
How did I get so lucky, 
you were the dad chosen for me.
There is something special 
about a father's love.
Seems it was sent to me 
from someplace up above.
Our love is everlasting, 
I just wanted you to know.
That you're my special hero 
and I wanted to tell you so.

Source: Special Hero, Father Poem http://www.familyfriendpoems.com/poem/special-hero#ixzz2kEZ5v0i0 
#FamilyFriendPoems 


Vi er så heldige at vi har det beste eksemplaret av pappaer i Lykke&Kaos - Han er bare BEST, rett og slett, og vi er VELDIG glade i ham <3

Eselet og brønnen

Jeg var hos min lege her om dagen. Han har fulgt meg gjennom 24 år, og kjenner meg og mitt liv bedre enn mange andre mennesker i mitt liv.

Nå er kroppen min er ikke mer enn 42 år, men ganske så sliten. Jeg har hatt kronisk utmattelsessyndrom i mange år og når jeg klager til ham om at jeg ikke klarer ditt og ikke klarer datt, så er han veldig flink til å minne meg på om alt jeg faktisk HAR klart, mot alle odds, som han sier.

Livet har gitt meg grundig juling, sier han og enda ligger det endel foran meg av utfordringer som vi vet kommer. At jeg i det hele tatt står på bena i dag, er egentlig ganske utrolig, påstår han og minner meg på om at jeg har overlevd flere kriser i ung alder enn det som er vanlig for ett menneske å oppleve i løpet av ett helt livet. Omsorgsbelastningen har vært enorm...ikke bare stor, men enorm.... Og at jeg har en vanvittig styrke til å reise meg gang på gang, når livet har slått meg i bakken.

Og han har rett i det, min gode lege. Jeg ER flink til å reise meg. Riste av meg møkka som livet serverer, bretter opp ermene, finner litt energi fra gudene vet hvor og starter kampen for å klare enda en utfordring.

Mitt yndligsordspråk er "Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man TAR det!" og for meg handler livet om å klare utfordringene og livet består av utfordringer - sånn er det.

Det er alltid noe vi kan lære og vokse på - om vi velger å se på utfordringer som mulighet til erfaringer og lærdom, og ikke bare som belastning ......

 

Denne kjente historien understreker poenget mitt veldig godt:

 

En dag falt en bondes esel ned i en brønn. Dyret hylte miserabelt i timevis mens bonden prøvde å finne ut hva som måtte gjøres.

Til slutt bestemte han seg for at dyret var gammelt, og brønnen likevel trengtes å fylles igjen. Det var ikke verdt å ta opp eselet.


Han inviterte alle naboene sine til å hjelpe seg. De fikk en spade hver, og begynte å spa jord og møkk ned i brønnen. Eselet skjønte med en gang hva som skjedde og hylte av all sin kraft. Så ble det, til alles forbauselse, helt stille.

Noen få spatak senere så bonden endelig ned i brønnen. Han var overrasket over det han så. For hvert spadetak med jord som landet på ryggen til eselet, gjorde det noe fantastisk: Det ristet av seg jorda og tok et steg opp.


Mens bondens naboer fortsatte å spa jord ned i brønnen, gjorde eselet akkurat det samme. Ristet det av seg og tok et steg opp. Ganske snart overrasket eselet alle med å gå ut av brønnen og trave lykkelig av sted.

 

Moral:
Livet kommer til å spa møkk på deg.

All slags møkk.

Trikset for å komme ut av brønnen er å riste det av seg, og ta et steg opp.

Hvert problem vi har er en sten som vi kan trå videre på.

Vi kan komme oss ut av de dypeste brønner bare ved å ikke stoppe og aldri gi opp.

Rist det av og ta et steg opp!

 




Halloween 2013

Dagen jeg elsker: Halloween! Utkledning og snop - finnes vel ikke noe bedre enn det, vel?


Her er jeg - sminket og klar for snoputdeling! 


Lillemor og papsen på tur ut for å gå runden <3

Og så kom det skumlinger på døra vår:














Mange fine skumlinger som vi fikk ta bilde av og som fikk med seg litt snop som takk for besøket. 

Gleder meg allerede til neste år!

Livets utfordringer

Jeg skrev noe på FB-statusen min her om dagen, og siden har tankene spunnet litt videre på temaet: "Livet for oss alle faktisk består av å stadig mestre nye utfordringer."

Noen har opplevd mer enn andre her i livet, men betyr det at livet har vært "vanskeligere" for dem enn de som er blitt skånet for de aller mest traumatiske opplevelsene? 

Jeg tror faktisk ikke det.....

Livet skole kaller vi gjerne de opplevelsene som faller fremfor oss etterhvert som vi går, og det er akkurat det det er: En skole! Og det betyr at førsteklassingen kan slite håret av seg i fortvilelse over å ikke huske alfabetet, mens studenten sitter med samme form for opplevelse av frustrasjon, selv om problemet ligger noen hakk over det å huske alfabetet....Ergo kan man ikke sammenligne utfordringen kun på bakgrunn av størrelsen på problemet.

Den enslige nabokona kan sørge like mye over dødsfallet til sin 14 år gamle hund, som naboen på andre siden som nettopp har mistet sin mor. Helt kynisk sett ville jo tapet av en mor slå tapet av en hund langt ned i støvlene - men det er jo ikke "verdien av tapet" vi må måle, det er TAPSFØLELSEN: Så de som har opplevd flere dødsfall i nær familie, har INGEN RETT til å bagatellisere nabokonas tårer og sorg, selv om hun "bare" har mistet en hund - så enkelt er det!

Ut fra  de forutsetningene den enkelte har, så kan altså en bestigelse av Himmelbjerget i Danmark være en like stor begivenhet og utfordring som det er å bestige Galdhøgpiggen for andre......

Verdt å tenke litt på, ikke sant? ;-D

 



bildet er lånt fra blog.siib.ac.in

Jeg er såååå forelsket!

Noe så oppi skyene!

Sånn at jeg sukker hver gang jeg ser min nye flamme....jeg synes det skinner sånn ekstra i omgivelsene rundt....nesten så fuglene synger tilogmed.....

Lekker, barsk, kjekk og så til de grader elsket, selv om vi bare har vært sammen noen dager!

Hvordan har jeg kunnet leve livet uten?

Du gir meg variasjoner, kos, energi og glede. Lykken har nådd en ny topp!

Dette forholdet blir å vare - garantert!!

Tilogmed gubben har smeltet totalt og nyter din tilstedeværelse, så du blir nok stående på kjøkkenbenken lenge....

Her lager min kjære meg en stor Macchiato....ahhhh.....

 

Å få fritiden sin tilbake.....

Plutselig - helt plutselig har mannen min og jeg fått tilbake ettermiddagene! Sånn nesten over natten....

Jeg kan ærlig talt ikke huske sist jeg tenkte; "Nææææh......hva skal man finne på nå tro?" Det må ha vært på 90-tallet engang...

Vi sitter å ser på hverandre og vet ikke helt hva vi skal gjøre. Det har tidligere IKKE vært ett tema overhodet.....da var det mer snakk om "Hva rekker vi å gjøre idag?!!" Og sånn har jeg hatt det stort sett hele tiden de siste 21 årene: Logistikken har vært presset til det ytterste og vi har så vidt klart å få i oss middagen, før vi var i full action, hit og dit, eller i husarbeid til halsen og med unger rundt føttene som stadig trenger hjelp til noe......

Og plutselig så er det ikke lenger sånn! Hva har skjedd liksom? 

Joda, man vet jo at ungene omsider vokser seg så store at du etterhvert egentlig blir litt sånn overflødig i livet deres......men så plutselig og over natten?

Det skjedde noen få uker før Lillemor begynte på skolen i første klasse....Helt sånn plutselig hadde hun ikke lenger behov for vår oppmerksomhet "hele tiden".....egne venner og lek for seg selv ble hovedfokuset. Samtidig er det ikke riktig såå mye å rydde heller.....og skittentøyet har minket.....kjøkkenet er lettere å holde ryddig....De lager seg tilogmed mat selv om de må! :-D Storebror kommer seg avgårde til treningene på egenhånd, rydder også opp etter seg (som oftest på kommando riktignok, men likevel: uten hjelp!) og er ellers sammen med venner....Oss har han iallefall ikke så mye bruk for i fritiden sin...hehehe.....

Og plutselig sitter man der med timer som kan fylles med "hva som helst"........det er den RARESTE følelsen jeg noensinne har opplevd!!

Ikke vemodig i det hele tatt altså - bare sånn "JØSS?! Går det an å ha det sånn?!"

Det føles ut som man har fått litt av livet tilbake.....og det har man kanskje?

Jajajajajaja......dette kan man like! :-D

 

Sykdom og Selvfølelse

Eilif Heimholt ble forrige uke landskjent da han sto frem med sin historie om at han brukte 75 000,- for å kjøpe seg en operasjon, slik at han kom seg fort tilbake til arbeidslivet. Han beskriver det å være sykemeldt og ute av arbeidslivet som  "ødeleggende og helt forferdelig"

Og dette er det mange som kan skrive under på: Man vet blant annet gjennom statistikker og undersøkelser at jo lenger tid man går sykemeldt, jo vanskeligere er det å komme tilbake til yrkeslivet.

Hva er det som skjer med mennesket som går sykemeldt?

Foruten å miste den daglige rutinen, arbeidskapasiteten og det sosiale nettverket på jobb, så mister man også troen på seg selv som en fullverdig samfunnsborger. Nesten hver dag kan man lese i media om snyltere og "NAV'ere". Om hvor mange som er uføretrygded og hvilken byrde de er for samfunnet. Man går fra å bidra til å "snylte" og det hjelper så lite på den følelsen at det i de aller, aller fleste tilfellene så er det ikke personens egen skyld!

Eilif sa litt om denne følelsen, og endatil er han i en såpass "heldig" situasjon at det er en lett forståelig grunn til hans sykefravær. For mange mennesker handler det om lidelser som ikke sees eller som er fullt så lett å forstå. Om man da ikke har vært i en lignende situasjon selv, eller er utstyrt med såpass mye empati at man kan sette seg inn i den situasjonen..... 

Følelsen av ubrukelighet og at en er til byrde for samfunnet er totalt. Den er ydmykende, sårende og nesten ikke til å leve med for mange.



Man får høre titt og ofte via media, fra "gode" venner og familie at man "må ta seg sammen", "komme seg ut", "være i aktivitet" og "ikke være så negativ".......

Hvorfor er det sånn at dette er ord og setninger man ALDRI ville finne på å si til en person med en synlig skade (gips på benet, arm i fatlet, synlige leddplager osv osv), men som man med letthet slenger rundt seg til mennesker som feks har kroniske smerter, ledd og skjelettplager, psykisk sykdom, utbrenthet/slitenhetssyndrom/ME eller annen sykdom som ikke sees så lett med det blotte øyet?

Jeg har selv fått servert ordene og setningene....ved siste anledning viste det seg at jeg gikk med altfor lavt blodsukker - hver eneste dag. Så lavt at jeg gikk rundt med følingssymptomer lik diabetikere har - DET er faen ikke noe som går over med å "ta seg i nakken" og "tenke positivt"!!

Og når man da i tillegg er av den typen (og det er ikke bare meg) som legger sammen klær mens man sitter på do, putter klær i vaskemaskinen mens man måler temperaturen sin, og springer rundt med spysyka og bøtta under armen for å få gjort de viktigste tingene i huset - da er det SÅ FEIL adresse å sende de setningene til! 

TRO ALDRI AT DU VET ALT OM LIVET ANDRE LEVER! 

Når jeg tenker på hvor mange mennesker rundt omkring som får servert slike BLODIGE URETTFERDIGE meldinger, så blir jeg YDERST FORBANNET, som vi sier her oppe i Nord.

En ting er at man har mistet samhørigheten med samfunnet rundt, at man føler seg som en snylter fordi media, regjering og offentlige etater passer på å fortelle oss det med jevne mellomrom, men at noen med letthet kan be ett annet menneske om å "ta seg sammen" når kroppen ikke har en sjanse til å fungere pga sykdom - DET tar kaka!!

Slike meldinger gjør ikke folk friske, de trykker dem bare enda lenger ned i den dårlige selvfølelsen - SKJERPINGS!

 

 

Superkvinnen slår til igjen!

For de av dere som har lest det forrige innlegget mitt: En Superkvinnes bekjennelse, så er dette fortsettelsen og kommentaren fra meg på Facebook etter at jeg hadde publisert blogginnlegget der: 

Superkvinnen slår til igjen (for 5 minutter siden): Æ står på badet og skal måle tempen min (ja, der bak...)...og mens æ står der og vente på at det ska pipe fra termometeret, så ser æ at vaskemaskinen e ferdig. Superkvinne som æ e (tross feber!), så begynne æ å tømme maskinen for klær og hiver inn en ny ladning. Midt i seansen kommer Gubben uforvarende inn. Og her skulle vi ha lagt med ett illustrerende bilde, men FB har sensurgrenser...takk og lov! Han ser nemlig kjærringa med bukseklærne ned på anklene, ræva til værs og ett termometer som troner herligheten, mens skitne klær fyker inn i vaskemaskinen.... Æ e steike glad æ kunne skylde på febern, da han lurte på ka i hælv...æ holdt på med?!! 

Det var noen som satte kaffen i vranghalsen, noen som holdt på å tisse på seg og atter andre som våknet flirende ett par ganger den natta. Bare koselig å være til underholdning! :-D

Jeg fikk tilogmed illustrert det hele med tegninger og blogginnlegg på bloggen til Lady August og tillater meg å poste det ene av tre tegninger her (de andre to ser du på bloggen hennes):

Jepp......det var effektive Superkvinnen (eller kjærringa som vi sier her oppe i det høye Nord) det! Man er ikke syk og arbeidsufør, før man er sengeliggende!!

Måtte jo også bare innrømme at jeg HAR brettet sammen klær, samtidig som jeg har sittet på do med vond mage...jada....

En Superkvinnes bekjennelse

Vi kan også ha dårlige dager......faktisk kan vi ha MANGE dårlige dager.... Men det som gjør at vi kalles Superkvinner er at i det vi har en god dag (eller omså bare en god time), så svinger vi oss rundt og får tusen ting gjort. De fleste mødre er slike Superkvinner.....og helst sikkert "karrierekvinner" også, så jeg ikke støter noen som ikke har barn, men som besitter den egenskapen. Men jeg kan bare uttale meg som mor...

Som mor opplever man huset som en slagmark.....opptil flere ganger om dagen i de verste periodene. Man blir så godvenn med støvsugeren, at man nesten napper tak i den istedenfor gubben, når det er sengetid! Til slutt er det så ille at man faktisk er begynt å LIKE husarbeid.....men da er man hjernevasket over mange år, vil jeg påstå. 

Nå er det sånn at slagmarksyndromet lever sitt eget liv og tar hverken hensyn til mors humør eller form. Så de fleste mødre har mer en engang trodd at det var feberfantasier, når hun plutselig befinner seg fullstendig negravd i skittentøy....men, nei da....hun har bare forvillet seg inn på vaskerommet ved en feiltakelse. Å finne riktig dør med 39 i temperatur kan være vanskelig......Men feber stopper ikke mor. Neida, hun hiver innpå ett par piller, trekker pusten og begynner tindebestigelsen; møysommerlig jobber hun seg gjennom fjellkjeden med skittentøy i alle farger. 

Jeg har personlig sprunget rundt med spybøtta i hånden - INGENTING stopper nemlig en Superkvinne! ....eller ....nesten ingenting...

I dag ble det imidlertidig full stopp! Jeg ante tegningen i går og gjorde mine forberedelser - heldigvis! Klokken tikket 05.30 i det hodet plutselig og kvalmt begynte å pulsere og jeg kunne konstantere at jeg atter en gang hadde rett. Det var bare å nappe til seg medisinen som lå klar på nattbordet og 45 minutter senere er jeg så pass bedøvd i hodet, at jeg får gitt familien beskjed om endringer på dagsplanen. Gubben tar jobben med å kansellere avtaler og fikse nye. Ungene får nye instrukser, før mor tusler inn i sengen igjen. 

Dagen ble tilbringt i sengen, men i det ungene kom hjem fra skolen var mor oppe. Sterkt redusert, men likevel oppe på føttene. Slik vi pleier, vi Superkvinner: vi ligger ikke lengre enn nødvendig, liksom. 

Etterhvert begynner formen å stige, men det er en ting som fortsatt kan lage mye kvalme og det er lydømfiendligheten. Jeg er så var for høye og skarpe lyder før og etter ett migreneanfall. Hver høy lyd, blir omgjort til en kniv i hjernen og en kvalmebølge i magen. Blir det for mange av dem, så bærer det rett i seng til slutt.....Og det er nå vi kommer til bekjennelsen! En Superkvinne har sine hjelpemidler!! Det er DET som er hemmeligheten vår. Vi har som regel alltid en kreativ løsning, når det kommer til å fungere som Superkvinne. ;-D

I dag var det disse som hjalp meg gjennom støvsuging, stabling av kopper i oppvaskmaskinen og start av vaskemaskin og tørketrommel: 

ØREPROPPER! Takk Gud, for ørepropper!!

Nest etter migrenesprayen, så er ørepropper det viktigste når jeg har migrene. De demper både barn og annen støy. ;-D Så med ørepropper steg Superkvinnen til pers idag, idet sekund kvalmen og hodepinen hadde regulert seg ned til ett tåelig nivå. Først på lista var vaffelrøre til fotballkampen. Det hadde ikke blitt mye vaffelrøre om denne Superkvinnen ikke hadde hatt ørepropper - DET kan jeg love. For en mixmaster er ett torturredskap når man har migrene. Jeg stappet proppene så langt inn som mulig og vaffelrøre ble det! 

Å stå å steke og selge i sportskafeen ble derimot ikke mulig i dag: Man hører så jæklig dårlig med ørepropper på! Heldigvis har jeg en Mann som trør støttende til og han tok på seg den jobben. Til gjengjeld kommer han hjem til striglet hus - han forlot nemlig en slagmark. ;-)

Så en Superkvinne er ikke så ulik McGywer faktisk....De fleste kjenner vel til tvserie-figuren som redder en hel verden kun med hjelp av en binders: Jeg reddet dagen med hjelp av ett par ørepropper!

Når jeg er så flink, da vanker det belønninger....Jeg eeeeelsker belønninger! *Gliiis*

Her er noen av mine favorittbelønninger på drikkefronten:

Så nå er slagmarken omgjort til ett normalt hus....for noen timer, iallefall og denne Superkvinnen kan finne sin yndlingsplass i huset og gjøre sine yndlingsting for en liten stund...ahhhhh....




Sommerferien 2013 og ny kaffemaskin

Det har vært en litt rar sommer, må jeg medgi....det har hendt mye, vi har hatt tidenens beste sommervær i Nord og jeg har aldri vært så lite utendørs - det er dårlig utnyttelse av været, det! Men så er det ikke alt man kan styre her i livet....og kroppen min er tydeligvis en av de tingene. Jeg må nå le litt oppi det hele, for det er ikke til å komme utenom at jeg er litt "vanskelig" av meg...hehehe...

Jeg har vært mye på reisefot denne sommeren: 6 av 8 uker har jeg vært borte. Først 3 uker i Stavangerområdet, deretter 1 uke hjemme, så 1 uke i Tyrkia sammen med mannen, 1 uke hjemme igjen før vi avsluttet mannens ferie med 2 uker på familieferie i Lofoten. 

De 3 ukene i Stavanger kom fordi min datter ble innlagt pga truende abort og til slutt mistet den nydelig lille piken hun bar på. 1 uke på sykehus og deretter 2 uker hjemme hos henne og forloveden. Trist opplevelse, men samtidig så godt å få være mye sammen med mine to eldste barn som har flyttet så langt sør at man kun sees ett par ganger i året til vanlig. For "lillebror" som bor hos pappaen til vanlig, flyttet inn sammen med oss i leiligheten og var også mye på sykehuset den uka det sto på. 

 Godt å være sammen når livet utfordrer, godt å kunne trøste hverandre og godt å ha hverandre så nær <3

 

Så dro mannen og jeg en uke til Tyrkia på kjærlighetsferie en uke. Det ble bestemt onsdag og lørdag var vi på plass i Alanya. Vi trengte den uken etter noen rimelig heftige måneder, med lite tid til hverandre. Ingen forhold overlever uten pleie, heller ikke vårt. Så den muligheten vi har til avogtil være alene, er medvirkende til at vi har ett rimelig solid ekteskap etter mange år sammen.

Etter en uke hjemme satte vi kursen mot Lofoten med de to minste ungene. Her flyttet vi inn til min søster og hennes familie: 8 barn og 4 voksne i to uker. De bor idyllisk til på Gimsøy, ca 20 minutters kjøring fra Svolvær. Ungene bodde nede på stranden den første uken! Med våtdrakter på, lekte de timesvis i havet. Vi var også på Vikingmuseumet på Borg, på litt shopping på Leknes og i Svolvær. En flott ferie, selv om 4 unger i alderen 6-9 kan være en smule "uhåndterlig" til tider. Vi voksne trøstet oss med at om noen få år er de ikke riktig så higne på å dilte etter oss voksne overalt hvor vi enn er! Hehehe ;-D

Personlig skulle jeg gjerne ha sett att kroppen min funket litt bedre, for formen har til tider vært mildt sagt elendig! Å få illebefinnende i kø på flyplassen i Alanya er ikke å anbefale - du kan risikere å bli nektet å fly! Heldigvis kom jeg meg så raskt til hektene igjen, at vi slapp videre problematikk. 

En tur hos min kjære fastlege i forrige uke var ikke akkurat  oppløftende: "Du har så mange ulike mulige årsaker til energisvikt og den dårlige formen, at jeg er imponert over at du overhodet klarer å holde deg på føttene!" Joda, jeg har hørt den før: slitenhetssyndrom, kroniske smerter og stor omsorgsbelasting over mange år.... og det hjelper vel ikke på at langtidsblodsukkeret mitt nå ligger på altfor lave 4.0. Det betyr at jeg går store deler av døgnet med for lavt blodsukker og med symptomer på føling....Man får jo ikke akkurat noen energibust av sånt, nei :-S

Jeg ble Gastric Bypass operert for 3 år siden, og endel av oss sliter i ettertid med blodsukkersvingninger og for lavt blodsukker. Maten passerer altfor raskt gjennom mage/tarm slik at den mengden med insulin som kroppen frigir, når litt forsent frem til prossessen. Dette fører til at blodsukkeret vårt først stiger fort, for deretter å synke for lavt. Det er derfor viktig å spise langsomt og få næringsstoffene i seg over tid. Men å bruke en halv time på ett knekkebrød er bare ikke mulig hver dag resten av livet!

Så nå er det å fokusere ENDA mer på vitaminer, mineraler og på stabilt kosthold. Og det siste er ikke akkurat enkelt, siden det skal så utrolig lite til før blodsukkeret svinger....Jeg har funnet ut at å starte dagen med en kopp kosekaffe er det desidert beste; den inneholder mange proteiner, riktig mengden energi og jeg inntar den over lengre tid, noe som gir en stabil form de neste timene. 

Jeg har derfor invistert i en ny kaffemaskin...host....JADA, hvor mange kaffemaskiner skal jeg egentlig ha?! Men jeg har verdens BESTE unnskyldning:Dette er faktisk ett viktig hjelpemiddel for meg i kampen om ett bedre resultat på langtidsblodsukker, helst over 5!

For de som kjenner meg, vet mye om kosekaffen min. Den lages på en Dolce Gusto-maskin:


Jeg blander Chococino og Latte Macchiato og får verdens beste hjemmelagede Mokka. Den inneholder nesten 10 gr protein, men har også ett energiinnhold på nesten 300 kcal pr 4 dl. Derfor tilsvarer dette ett måltid og ikke noe man kan drikke mye av hver dag. Jeg kan tillate meg 2 eller 3 kopper om dagen, som da erstatter ett brød/knekkebrødmåltid. Og dette er som sagt ett bedre alternativ enn mat , som tidligere forklart. Men nå er jeg blitt så glad i kaffe, at jeg kunne godt ha tenkt meg en kopp utenom måltidene også (jeg opplever ett mye mindre sug etter sukker, når jeg drikker kaffe, og en kopp kaffe er en god erstatning for annen og evt usunn "kos") - og da må jeg finne en variant som det er mindre kalorier i: og det er her den nye kaffemaskinen kommer inn i bildet ;-D

Svigerbror hadde en fabelaktig en på kjøkkenbenken og jeg ble jo helt forelsket i vidunderet! En sånn som kverner kaffen selv og som alltid er klar til å produsere alt fra en kopp til flere om man har gjester. Å koke opp kaffe og ha på kaffekanne er ikke noe for meg, for kaffemengden jeg drikker, varierer for mye fra dag til dag. Da ville jeg ha tømt ut mange kroner i vasken...ikke usannsynlig at jeg kommer til å "tjene" inn en sånn her kaffemaskin på noen år, faktisk. HAH - ett nytt og meget godt argument! Hehehe :-D

Så nå har vi invistert i en slik vidundermaskin - litt ergelig at vanntanken var lekk (utstillingsmodell og ett lite stykke av vanntanken var slått bort), men ifølge Elkjøp i Alta, så er ny vanntank på tur hjem til meg. Så jeg får gå å beundre vidunderet på avstand noen dager til, og kommer tilbake med en ny blogg med bilder etter første prøverunde - gjett om jeg gleder meg!! :-)

 

 

Les mer i arkivet » April 2015 » Mars 2015 » Februar 2015
lykkeogkaos

lykkeogkaos

43, Skjervøy

Æ e gift med verdens snilleste mann - det e faktisk helt sant ! Og så e æ mamma til 4 flotte unger og en flott stesønn. Tilsammen har vi vært 7 stykker i huset, men høsten 2011 flyttet alle ungdommene ut. Så flyttet guttene på 20 hjem igjen høsten 2014. De 2 minste rotekoppene er 10 år og 8 år. I tillegg har vi 1 akvarium med endel fisker i og 2 kastrerte monser som heter Petrus Umulius Cæsar Den Matglade og Rocky Utrulius Kong SalaMonsen ! Så det mangler aldri på arbeid for meg her i minibedriften vår :-D Det viktigste i livet mitt er familien min - uten tvil ! Jeg ble født til å være mamma og stort sett alle døgnets timer går med på å sørge for at det meste fungerer og at alle har det så bra som mulig. Vi reiser ofte på sykehus og har mange instanser å forholde oss til pga medisinske diagnoser på ett par av barna, så jeg har en god del møter, telefoner og papirarbeid i min hverdag. I praksis har jeg nok 50% stilling som sekretær og konsulent. Hverdagskosen min er å legge inn småpauser i husarbeidet og kontorarbeidet med krimbok, PC, pcspill eller en episode eller to på Netflix av diverse serier. ;-)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits